Warhammer 40,000: Boltgun II: Blodigere, dristigere og bedre Boltgun

I min anmeldelse av det første Warhammer 40 000: Boltgun skrev jeg at konseptet Doom med Warhammer 40 000-hud var en drøm for fans av den dystre, fjerne fremtiden. At den hjertebankende boomeranger-suksessen får en oppfølger, viser at Warhammer-fansen fortsetter å leve ut drømmen i det siste, men for å skape en vellykket oppfølger kan vi ikke bare få den samme opplevelsen som før, bare med litt mer glød. Aurochs Digital er mer enn klar over dette, og har gjort det klart selv i en kort demo-opplevelse at dette ikke bare er Boltgun 1.5, men er et spill som har kjempet for sin plass som en oppfølger som våger å være annerledes og bedre på skallen til tusen døde daimoner.

Warhammer 40,000: Boltgun II føles umiddelbart som den eldre, kulere broren til forgjengeren. Det har fått en ny spillbar hovedperson i Sister of Battle Nyra, et glatt og friskt brukergrensesnitt, mer variasjon i fiender og min personlige favorittforbedring: mye bedre nivådesign. Hvis det var noe som slo meg som et skikkelig feiltrinn i det første spillet, var det hvor mange ganger vi løp fra korridor til korridor i en forgylt, gotisk katedral, uten å vite om vi hadde utforsket et sted før eller ikke. Det kunne til tider være forvirrende, men fra de to nivåene vi har spilt som en del av Warhammer 40,000: Boltgun II -demoen, er det tydelig at Aurochs har hørt og forstått denne kritikken.

Det første nivået tar deg med til en klissete, sumpete jungel, infisert med Nurgles råte. Det andre foregår på et forlatt, iskaldt forskningsanlegg, der Khornes blodtørstige daimoner venter rundt hvert hjørne for å overfalle deg med sverd og hoggtenner. Begge nivåene føltes unike, med mye action ispedd litt morsom traversering, hemmeligheter å finne og veldig lett gåteløsning. Det som var spesielt imponerende, var hvordan begge nivåene tilpasset seg identiteten, ikke bare til omgivelsene, men også til fiendene som var til stede. Strukturen i det første nivået fokuserte på Nurgles tjenere, som var langsommere, sjanglende, zombielignende fiender blandet med stridslystne Chaos Space Marines som ville prøve å spy galle over deg. Isplaneten var fylt med berserk-kultister og Khorne-tjenere som bare ville drepe deg så raskt som mulig. Det viser at Aurochs ikke bare har omskrevet fiendene fra det første spillet for å legge til flere nye fraksjoner, men at de har tenkt på hvordan hver tjener av de fire kaosgudene i historien vil oppføre seg. Jeg gikk meg heller ikke vill en eneste gang i løpet av demoen av Warhammer 40,000: Boltgun II, for selv uten direkte skilting var designet tydelig nok til å holde meg i den retningen jeg trengte å gå. Det høres kanskje dumt ut å nevne det hvis du ikke har spilt det første spillet, men hvis du har gjort det, vet du hvor stor fordel dette er.

Med tanke på at nivåene i demoen var ganske korte, rundt femten minutter hver, bestemte jeg meg for å spille som både den gamle hovedpersonen fra Boltgun Malum Caedo og den nye helten Nyra for hvert oppdrag. Det var gøy å trampe rundt som Malum igjen, og nok en gang har Aurochs klart å få ham til å føles som en vandrende stridsvogn uten at han er treg eller klumpete i bevegelsene. Men hvis du syntes Malum var rask i det første Boltgun-spillet, overgår Nyras fart det og litt til i det andre. Hun må være annerledes, og spennende nok til at du vil vurdere å gå bort fra enmannshæren du ble glad i i det første spillet. Akkurat som Dishonored 2 fikk meg til å la Corvo bli til stein for å se hvordan det var å spille Emily, viser Boltgun II at Nyra har en mye mer annerledes spillestil enn Malum, men en som er utrolig morsom.

Der Malum tramper, og kanskje fungerer som en mer nybegynnervennlig protagonist med sin tøffere kropp og mer klassiske våpenutrustning, kan Nyra hoppe, hoppe og hoppe rundt i skytebanen som en CS:GO-surfingproff. Med glidebevegelsen hennes kommer du deg lynraskt inn og ut av folkemengder av fiender, og melta-bomben hennes virker som en kraftigere versjon av Malums frag-granat. Våpnene hennes er morsomme og unike, med en sci-fi-armbrøst som kanskje er et av de kuleste våpnene jeg har sett i et FPS, samt en flammer som viser oss hvordan grafikken kan forbedres i et spill som Boltgun II, med fiender som sprenges i strålende brennende sprites. Jeg nøler med å si at Nyra er den "bedre" hovedpersonen, siden det kan være at jeg bare er for gammel, og jeg har heller ikke spilt hele spillet ennå, men Aurochs har gjort en fenomenal jobb med å få henne til å føles annerledes enn Malum, og det er verdt en gjennomspilling selv om du ikke velger henne i første runde. Det er verdt å merke seg at det forventes at du slår kampanjen med en karakter før du går inn og gjør det igjen med den andre.

Nivådesignet, de nye fiendene og den nye hovedpersonen kommer selvfølgelig til å ta opp mye av overskriftene rundt de første spillinntrykkene fra Warhammer 40,000: Boltgun II, men det er også andre elementer som er verdt å fremheve. Skytingen er like god som den alltid har vært, og den fortreffelige lyddesignen fra det første spillet føles ikke det minste svekket. Når vi ser på direkte forbedringer, er det et bedre brukergrensesnitt, skarpere grafikk og fiender som ikke bare er tøffe på grunn av sine store helsepuljer. Alt i alt føles det som om Warhammer 40,000: Boltgun II gjør akkurat det du vil at en oppfølger skal gjøre. Finjustere det som ikke fungerte i det første spillet, og bare gi deg mer av det som fungerte. Hvis resten av spillet holder momentumet fra denne korte smakebiten, kan jeg se Boltgun II nå boomer shooter hall of fame.