Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin

Mens du trasker gjennom de fuktige sumpene i Ghur, dyrenes rike, vet du at du blir overvåket. Den myke klirringen fra rustningen din er den eneste lyden som følger deg på din ferd inn i disse barske områdene. Til slutt klapper fellen, og du hører krigshornene til de djevelske orrukene som forsøker å ta knekken på deg og mennene dine. Du står rakrygget og sterk og gjør deg klar til kamp. Og så stopper alt opp. Er dette en taktisk pausemulighet? Nei, det er spillet som krasjer. Beklager, ingen episk fantasy-historie for deg.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi ikke satte poeng på ting. Det er det 90 % av folk er interessert i, men egentlig hadde det vært fint om alle kunne forstå opp- og nedturene i et spill uten en tallverdi. Men vi lever ikke i den verdenen. De fleste vil nok bare scrolle ned til bunnen av denne artikkelen for å få poengsummen og jogge videre, men hvis du har blitt værende, skal du ha takk, for nå skal jeg skravle om et spill jeg skulle ønske jeg likte bedre.

Jeg har hatt et par sjanser til å spille Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin, og bortsett fra at jeg lurte på om tittelen bare kunne vært litt kortere, var det en god del forventninger til dette spillet. Warhammer 40,000: Dawn of War II er i mine øyne et RTS av ypperste klasse, og ut fra forhåndsvisninger med mer så dette ut som en fantasy-versjon av det. Styr små, men mektige hærer fra forskjellige fraksjoner mens du går gjennom en fint utformet kampanje, kjemper mot den kunstige intelligensen i den roguelite erobringsmodusen eller kjemper mot andre spillere i flerspillermodus.

Først og fremst er det verdt å merke seg at vi like gjerne kan stryke kampanjen fra denne anmeldelsen. Den første mellomsekvensen fikk spillet til å krasje gjentatte ganger, så jeg var nødt til å hoppe over den for å komme i gang med kampanjen. Etter tre oppdrag ville ikke spillet la meg fortsette. Stadige krasj, og siden PC-en min klarer å kjøre alt annet jeg har gitt meg i kast med i år, må jeg tilskrive dette tekniske problemer fra spillets side. Dette vil ikke påvirke alle, men det har stoppet meg fra å komme inn i hovedattraksjonen. Flerspiller og Conquest er bra, men det føles som om det er kampanjen som har fått mest fokus. Utviklerne har hentet inn den anerkjente Warhammer-forfatteren Gav Thorpe, gitt spilleren en introduksjon til Warhammer: Age of Sigmar, og laget sin egen unike fortelling som skal plasseres i historien.

Det er ikke slik at kampanjen kan måle seg med de beste fortellingene som finnes, men uten å ha fått oppleve den føles det som om jeg bare har sett halvparten av det som tilbys. Det hjelper ikke at når du spiller de andre modusene (Multiplayer og Conquest), blir du i hovedsak bedt om å gjøre det samme om og om igjen. Bygg opp enheter og ressurser, og kjemp deretter om kontroll over tre seierspunkter. Kartene endrer seg, og Conquest gir deg forskjellige modifikatorer for å krydre spillet, men etter en god stund er det vanskelig å se at dette ikke blir kjedelig, mens kampanjen gir deg en rekke forskjellige mål og scenarier. De tekniske problemene slutter forresten ikke med kampanjekrasjene. Det var visuelle feil i oppgraderingsmenyene, og enhetene satt ofte fast på deler av kartet.

Men nok klaging. Da jeg faktisk fikk spilt spillet, viste det seg å være ganske morsomt. Spillet følger en enkel stein, saks, papir-stil, der du har bueskyttere mot sverd-enheter, sverd mot skjold og skjold mot bueskyttere. Det er imidlertid ikke så enkelt som å bare kaste enheter inn i gode match-ups, for det finnes også ulike nivåer av enheter og kombinasjoner som kan gjøre det mulig for skjoldenheter å slå sverd. Da jeg spilte som Orruks, holdt jeg et chokepoint i omtrent ti minutter bare ved å bruke tre Marshcrawla Sloggoths og la dem knuse alt fienden kastet mot meg. De fleste enhetene har også unike evner som kan snu slagets gang. Med et system som er veldig enkelt å sette seg inn i, føles Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin som et RTS som er veldig tilgjengelig for nykommere, både til Age of Sigmar-settingen og RTS-sjangeren. Det er også dybde for spillere med høyere ferdigheter, men veteraner vil nok irritere seg over at du ikke kan trekke enhetene dine ut av en dårlig kamp med mindre du vil sende dem helt tilbake til hjemmebasen. Dette kan føre til noen irriterende scenarier der du ender opp med å forsøke å utmanøvrere motstanderen, bare for at troppene dine kommer litt for nær fienden og stormer inn i en håpløs nærkamp.

Til tross for noen irritasjonsmomenter er kampene ganske engasjerende, og mye av dette skyldes det visuelle uttrykket i Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin. Enhetene ser ut som om de er hentet rett fra bordplaten, og de har alle et helt eget utseende. Det er ikke bare soldater i ulike farger som slås mot hverandre, og hvert eneste sammenstøt føles som en skikkelig fantasy-trefning. Age of Sigmar har kommet til live som aldri før (selv om det ikke akkurat sier så mye med tanke på de spillene som har blitt laget tidligere), og det er mange detaljer som viser hvor mye utviklerne har brydd seg om å gjøre dette til virkelighet. Army Painter og Scenario Creator er bare to eksempler som gir spillet som helhet et ekstra lag med dybde. De gjør kanskje ikke slagene mer prangende, men de får deg til å føle at hæren din er din egen, og at du kan sette opp en scene for å fange deres herlighet slik du ønsker.

Som nevnt har jeg egentlig bare opplevd halvparten av det Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin har å by på, så med tiden vil jeg vende tilbake til dette spillet for å se om det faktisk kan leve opp til potensialet. Slik det ser ut nå, er det imidlertid et spill som fungerer som en solid introduksjon til Warhammer Age of Sigmar, RTS-sjangeren eller begge deler. Det flotte utseendet, de gode kampene og de mange tilpasningsmulighetene gjør Realm of Beasts innbydende til tross for at det ikke er det perfekte feriemålet. Utenom kampanjen skiller ikke Warhammer Age of Sigmar: Realms of Ruin seg spesielt godt ut. Conquest- og flerspillermodusene er morsomme en stund, men mangler det som skal til for å holde deg i gang i timevis. Når de tekniske problemene er løst, får vi forhåpentligvis se den visjonen Frontier hadde med sitt nye, skinnende strategispill.