What the Clash?

What the Car, What the Golf, What the Bat - danske Triband har vært ganske opptatt siden lanseringen av deres første spill tilbake i 2020, men selvfølgelig, som titlene tydelig indikerer, er disse sprø, dumme og relativt simple 'komediespillene' nært beslektet, både mekanisk, fysisk og estetisk. Men dette skal absolutt ikke tas negativt, snarere tvert imot.

What the Clash er det siste tilskuddet til familien, og i stedet for å sentrere seg rundt et enkelt spillkonsept med en rekke modifikasjoner, som vi for eksempel så i What the Car, er dette virkelig en slags WarioWare, en mengde minispill som kontinuerlig modifiseres av en rekke kort som du og motstanderen din kan spille ut og dermed ganske drastisk endre målet og formen på det aktuelle minispillet.

Det er imidlertid ment å spilles raskt og konsekvent, i den forstand at du kan velge å spille alene eller utfordre venner direkte via et ganske minimalistisk og puslespillorientert grensesnitt, og så begynner skattejakten. Til å begynne med har du bare bordtennis som en slags plattform som hver enkelt spiller legger til modifikasjoner på, men via en slags personlig resultattavle låser du ganske raskt opp både nye minispill, men også nye modifikasjonskort til disse.

Det kan faktisk bli ganske omfattende etter hvert, og noe så enkelt som et modifikasjonskort med ordet "Board" på forvandler racingarenaen til en skibakke med ommiksede spillelementer også. Slik kunne man fortsette i det uendelige, og når Triband selv skriver "hundrevis av minispill", mener de det, selv om de sannsynligvis sikter til de spesifikke modifikasjonene kombinasjonen av to kort introduserer. Poenget er at disse er forfriskende nok til at det ikke alltid føles som om du spiller forskjellige versjoner av det samme minispillet - eller i hvert fall ikke hele tiden.

Alt dette er selvfølgelig pakket inn i estetikken vi kjenner fra What the-spillene, som kombinerer en bred fargepalett med herlig, klumpete 3D-grafikk som oser av modellerbar fysikalitet - med det mener jeg at What the-spillene instinktivt inviterer deg til å teste spillets fysiske grenser, noe som er akkurat det Triband ser ut til å ønske, og du blir alltid belønnet med et smil om munnen.

Dessuten er den samme subtile musikaliteten tilbake her, og smitter og forbedrer hvert sekund av spillsløyfen, fra nedtellingen til hver runde til de merkelige små vignettene. Faktisk er det musikk og lyd generelt som skaper mye av komikken i What the Clash, og det er fortsatt en fryd for ørene.

What the Clash er imidlertid, til tross for sine mange variasjoner, et ganske rudimentært spill, og det er nok med vilje. Selv om du trekker kort hardt og raskt for å øke mengden spillalternativer du har, virker det derfor ikke optimalt at du må tjene variasjonen når den er viktig for hele opplevelsen. Ja, hvis What the Clash var ment å være et dyptgående spill som varer hundrevis av timer, men som en rask underholdningsfiks med en venn, eller til og med alene, vil det gå en time, kanskje to, uten mye modifikasjon og tilgang til bare to 'plattformer'. Det bør også nevnes at spillet utelukkende er 1v1, noe som raskt blir en begrensning, mest fordi denne typen raske PvP-minispillsamlinger vanligvis tillater flere å delta, både for å øke mengden underholdende kaos, men også fordi denne typen spill passer veldig godt inn i en bredere setting. Selv om What the Clash går mye lenger i variasjon og design enn den vanlige Mario Party-minispillsamlingen, ville ikke Mario Party (brettspill eller ikke) vært like effektivt hvis bare to spillere kunne delta om gangen.

Når det er sagt, innser du nesten umiddelbart hvor sjarmerende What the Clash er når du begynner å spille, og etter hvert som du låser opp flere klær til din merkelige ... håndperson (?), tjener modifikasjoner til minispillene du har tilgang til og utfordrer både venner og fremmede, blir det tydelig hvor trygg Triband er på sin designfilosofi og hvor godt utført konseptet er. Det er vanskelig å gjøre annet enn å anbefale Clash til alle som er kjent med studioets sprø spill, eller de som tilfeldigvis har en Apple-enhet av nesten hvilken som helst type og kunne trenge litt latter.