Det er egentlig ganske morsomt at vi i en tid med motion capture, ray tracing og nesten fotorealistisk grafikk fortsatt kan sitte og sukke nostalgisk når det kommer spill bestående av piksler. Jeg har filosofert over det før, brukt ord som retro-duftende og skrevet om hvordan spesielt indiespill ofte tar oss tilbake til en tid da spill i 2D-pikselgrafikk ga oss enkel, men fantastisk underholdning. For når du spiller, spesielt indie-spill, er dette noe som ofte går igjen. Du fjerner mye av det visuelle og lar spillmekanikken skinne i stedet. Jeg klager ikke, og jeg blir ikke lei av det. I stedet synes jeg ofte det er ganske hyggelig å legge igjen de enorme åpne verdenene jeg ellers liker så godt, og la pikslene bli en behagelig kontrast til den polerte glansen i AAA-spill.
I likhet med min kollega Måns fyller jeg ofte ganen med dyr kaviar, blåskjell og snegler i hvitløk, men gråter nesten av lykke når jeg får servert noe så enkelt som kjøttpudding og poteter. Sammenligningen med mat kan også beskrives som det enkle, det kjente og den behagelige følelsen oppsummert i disse pikslene. Grafikken du vokste opp med og spillene du hadde det så gøy med.
Forhåpentligvis forstår du hvor jeg vil med dette. Wild Dogs er så enkelt, så nedstrippet som det blir. Det er spill som Mega Man, Gradius og spesielt Contra i en rotete kombinasjon. En "Run and Gun" med monokromatisk grafikk der karakteren Frank og hans trofaste pooch skyter seg gjennom horder av fiender, mini-sjefer og sjefer.
Først sukket jeg litt og tenkte "Vel, men jeg har allerede spilt dette.... mange ganger ..." men det tok bare en kort stund, noen få mini-sjefer og noen overraskende spilløyeblikk for meg å sette pris på det faktum at Wild Dogs føles, ser ut og spiller som det gjør. Å holde X-knappen og løpe fremover, unnvike skudd og dobbelthopping er så enkelt som spilldesign blir. Men når selve spillet er godt laget og frenetisk i sin handling, er resultatet fortsatt veldig underholdende. Power Ups vises med jevne mellomrom, og de forbedrer hvilket våpen du har, og du kan bytte mellom to om gangen.
Din laser, flammekaster eller målsøkende missiler skjærer gjennom fiender, og spillets overflod av mini-sjefer og hovedsjefer gjør det litt vanskeligere å unngå skuddene som kommer din vei. For en veteran i sjangeren vil dette neppe tilby noen reell utfordring, men jeg personlig satte pris på at det føltes rimelig vanskelig. Hvis du dør og bruker opp alle dine fortsetter på en bane, må du starte fra begynnelsen, heldigvis fra starten av nivået du var på, og selv om det bare er fire nivåer, er de veldig lange. Det føles også litt motstridende med hvor enkelt spillet er, men det er også litt variasjon og overraskelser i spillet som dukker opp til rett tid og i riktig mengde for å gjøre noe som ellers blir ganske monotont litt mer variert.
Som nevnt har Frank med seg hunden sin, som i noen sekvenser får redde dagen. Her blir spillet litt mer til bare å unngå hindringer og farer, og dette er noen av spillets litt svakere deler. Imidlertid er de heldigvis korte, og det er også noen sekvenser der hunden også blir involvert i handlingen, men jeg vil ikke si mer enn det fordi det var et av de øyeblikkene som overrasket på en underholdende måte.
Så mye for piksler. Wild Dogs er designet som et klassisk actionspill fra nittitallet, og det tar ikke lang tid før sjarmen skyller over deg. En fordel med dagens teknologiske fremskritt er at det hele flyter fint, til tross for mange fiender og eksplosjoner på skjermen, og spillets flyt med hensyn til både det visuelle og spillets handling er to ting jeg virkelig setter pris på. Det eneste jeg egentlig har å si om det visuelle er at spillets monokrome grafikk gjør at ting smelter litt for mye sammen. Fiender, eksplosjoner, skudd og bakgrunner smelter liksom sammen når bare nyanser av samme fargeskala brukes. I menyene kan du også velge noen forskjellige grafiske moduser som å etterligne en CRT-TV, spille i 4:3-format og noen andre ting. Morsomt for de som vil få spillet til å føles enda mer retro.
Kombinasjonen av den visuelle stilen og all handlingen gjør det enkelt å spille og veldig underholdende, omtrent som det faktum at hjerneløs handling kan ha en utrolig sjarm og føles enkel og underholdende. Med en rimelig vanskelighetsgrad trenger du ikke å føle at det er spesielt frustrerende, selv om du selvfølgelig bør prøve å unngå det fiendene kaster på deg for å ha litt liv igjen til passasjene der det blir litt ekstra varmt. Musikken er også veldig fin, med et lydspor som følger nivåene godt. Imidlertid kan musikken til tider bli litt ensformig og repeterende, men totalt sett er den audiovisuelle pakken noe som virkelig rammer det hele fint.
For de som vil ha et lett å spille, underholdende og Contra-lignende actionspill, føles Wild Dogs som et naturlig valg. Spillet er så klassisk som det blir, både i utseende og spillmekanikk. Det blir litt monotont over tid, og etter noen timers spilling er det en actionopplevelse som kanskje ikke er spesielt minneverdig. Ulempene som følger med denne typen spill blir raskt lagt til side når du holder X-knappen og innser hvor enkelt og morsomt det er å skyte deg gjennom banene. For fans av denne typen actionspill er Wild Dogs et enkelt valg.