Win or Lose: Episode 1-4 (Disney+)

Selv i dag forundres jeg over hvordan Pixar-studioet klarer å forvandle så abstrakte begreper som følelser til noe "håndgripelig" som et barnesinn kan forstå og nå et visst nivå av selvbevissthet. Vi har sett det i liten skala i alle studioets arbeider siden den første Toy Story-filmen, og i stor skala da "Innsiden ut" kom og viste oss at til og med følelser har.... vel, spenning. Men det prisbelønte animasjonsteamet fortsetter å utforske menneskets og samfunnets kriker og kroker på nye og uventede steder, og nå presenterer de Win or Lose, en serie som utforsker de ulike synsvinklene til åtte individer i samme tidsrom og med én katalytisk hendelse: en softballkamp.

Jeg snakket om Inside Out tidligere, fordi Win or Lose igjen benytter seg av "håndfaste" visuelle elementer for å gi mening til mer komplekse menneskelige følelser, som angst, utstøtelse eller forfengelighet. Dette er elementer som oppleves av noen av hovedpersonene i hvert kapittel av historien, og som seeren på denne måten umiddelbart føler med. Og de er også veldig godt presentert, for i tillegg til at hvert kapittel har nok plass til å utvikle seg (godt pakket inn på 20 minutter hver), kan du se hvordan trådene i fortellingen veves sammen i bakgrunnen for å danne den store historien bak det hele.

Bare ikke tro at fordi den kommer fra Disney, så er den nådig, for det finnes situasjoner som kan være hjerteskjærende hvis man blir tatt på sengen. Win or Lose presenterer seg selv som en morsom, nesten familievennlig serie, men jeg klarte ikke helt å se det slik. Hver karakter har minst tre lag med dybde i sin situasjon. Og dypt inne i hver enkelt ligger det noe virkelig urovekkende som, i hvert fall i denne første episoden, ikke har den avslutningen man forventer fra Disney-fabrikken. Alvorlige mindreverdighetskomplekser, usikkerhet, foreldre-barn-problemer, knuste hjerter, voksenansvar i barndommen, gruppepress, eksponering for sosiale medier... Jeg vil ikke dvele for mye ved alt dette, for jeg synes det er selve kjernen i serien, men jeg synes du bør være advart. Voksne vil komme dårligere ut av det her enn barn, selv om det alltid er en positiv lesning.

Heldigvis er det også en serie som kan skape debatt hvis man deler den med de minste i huset. Mens noen kanskje liker mer den finstemte og aktuelle humoren i situasjonene, kan de eldre dra nytte av den til å få oss til å forstå hverandre litt bedre. Det kan virke som om denne karakteren ikke bryr seg så mye om datteren sin som barnet forventer, men det er ikke før to episoder senere at vi forstår at denne moren jobber dag og natt for å forsørge familien sin, og at hun er ved veis ende.

Å vie et kapittel til hver av karakterene og samtidig bygge opp en korfortelling krever visse manusmessige finesser som jeg vil gi Caririe Hobson og Michael Yates honnør for. Langt bedre enn filmene vi er vant til fra Pixar. Hvis dette er noe som kan bane vei for mer komplekse produksjoner, er jeg helt for det.

Etter denne første halvsesongen av Win or Lose må jeg innrømme at jeg har merket av i kalenderen for utgivelsesdatoene for de resterende episodene. Selv om de kunstneriske, visuelle og lydmessige aspektene ved produksjonen er utmerket (med musikk av Ramin Djawadi, forresten), ligger den virkelige fortjenesten til Win or Lose i manuset og konstruksjonen av karakterene. Absolutt anbefalt for alle publikummere.