Wondershot

Frankrike har gitt oss ganske mye gjennom historiens gang. Alt fra baguetter, champagne og de første kinosalene, til mindre hyggelige oppfinnelser som giljotinen. På spillfronten er nok Ubisoft den største franske eksportvaren (selv om de lager mange av spillene sine i Canada), men landet har også indieutviklere som Leikir Studios. Tittelen til deres nyeste spill klinger dog mer som tysk enn fransk, da navnet er Wondershot.

Wondershot er et såkalt "top down"-spill, altså en tittel der man ser ring rett ovenfra. Videre bygger spillet på to veldig enkle regler. Du har ett skudd i våpenet ditt, og det er alt du trenger for å ta ut en fiende. Samtidig tåler du heller ikke mer enn ett skudd selv. Dermed ligger det i kortene at man dør mye, enten man spiller med venner i multiplayer, eller alene mot endeløse bølger av eklinger.

Wondershot hviler i hovedsak på tre grunnpilarer, flerspillermodusen, følelsen av utfordring og den endeløse horde-modusen. Flerspillermodusen er dog kun offline, så den er åpenbart beregnet for sofaspilling. På denne måten bryter spillet totalt med trenden i spillbransjen, da spillene nå til dags heller går motsatt vai og velger bort lokal spilling til fordel for online.

Uansett. Selve spillingen går normalt ut på å kvitte seg med et visst antall fiender uten å bøte med livet selv. Dette gjelder uavhengig av om du spiller alene eller med venner. Unntaket er imidlertid horde-modusen, der fiender naturligvis fortsetter å komme helt til du stryker med.

Hvordan du kvitter deg med fiendene er opp til deg, og du har fire våpen til disposisjon. Alle fire har både fordeler og ulemper knyttet til seg, og utvalget er pil og bue, boomerang, sprettert og hammer. Nokså primitive saker, med andre ord. Pil og buen har fordelen av å levere de raskeste prosjektilene, og hvis du ofrer farten (lar være å spenne buen helt tilbake før du fyrer av) blir pilene dessuten målsøkende. Boomerangen kommer naturligvis tilbake til deg for hvert kast, og spretterten sender avgårde klaser med steiner som kan gjøre stor skade hvis de spretter via vegger. Til slutt har vi hammeren, som er kjekk å ha i nærkamper og som kan rive ned vegger for deg.

Spillkontrollen i Wondershot er lett, og du kommer ikke til å ha noe problem med å bruke noen av våpnene. Det største problemet er heller presisjonen til de ulike variantene. Å løpe rundt som en galning mens du slår med hammeren fungerer forsåvidt nokså bra. Å treffe med pil og buen er derimot vrient hvis du går for styrke og ikke de målsøkende pilene.

Videre er banene du spiller på små, noe som fører til at matcherne blir hektiske og preget av høyt tempo. Dette er ikke et spill der du må lete etter den siste fienden før du fullfører banen. Det er heller ikke et spill der du ergrer deg over det visuelle designet, da alt fungerer som det skal på dette området. Alt er fargerikt og koselig, og de fire spillbare figurene er tilstrekkelig ulike fra både hverandre og fiendene til å unngå forvirring. De tre verdenene i spillet har også sitt eget særpreg.

I det hele tatt er det ikke så mye å klage på i Wondershot, men det er heller ikke så mye å juble over. Ved siden av en nokså irriterende kommentator med fransk aksent er spillets største svakhet at det føles nokså innholdsløst. Det største fokuset har åpenbart vært på flerspillermodusen, og dette har ført til at ensomme spillere må lide. Hvis du helst spiller solo er derfor ikke Wondershot noe for deg.

Hvis du liker spill med litt kjøtt på beina kan du også styre unna, da Wondershot føles tamt altfor fort. Det er åpenbart at spillet er myntet på yngre spillere, det legger man merke til umiddelbart. Alt har et koselig og fargerikt preg som barn trolig vil like, og det er ikke noe galt i en slik innfallsvinkel. Samtidig betyr det at alle bortsett fra de minste vil gå lei tidlig. Hvis dere er flere kan Wondershot være skikkelig artig, men det er likevel ikke nok til sikre spillet noe mer enn et OK.

Saken er nemlig den at Wondershot ikke har noen fundamentale brister eller store svakheter, men det er heller ikke en nyskapende tittel eller et spill der utviklerne har tatt noe særlig med sjanser. Og når man ikke tar noen sjanser uteblir som regel den store gevinsten. Dette er et lettbeint og nusselig spill som egner seg for de minste eller for lystige lag, men ikke noe særlig mer. Det er ikke like bra som en skikkelig fransk baguette, men samtidig mer behagelig enn Napoleons invasjon av Russland.