World of Warcraft: The War Within

World of Warcraft har eksistert i mange år, og den overordnede historien har blitt så kompleks at selv erfarne fans kan synes det er vanskelig å følge med. For å sette det i perspektiv: Den mest forenklede forklaringen jeg har sett, var en 30-minutters video.

Som en gammel gamer som har vært med siden begynnelsen, ønsker jeg enkle og forståelige fortellinger som gir mening innenfor et begrenset område. For eksempel: "I dette området er det en ond konge som undertrykker befolkningen og planlegger å invadere nabolandene - hjelp til med å bekjempe ham og hæren hans av onde soldater utstyrt med avansert militærteknologi." Det får vi ikke her.

Vi befinner oss nok en gang midt i en total apokalyptisk hendelse som - denne gangen enda mer bokstavelig talt - truer med å gjøre slutt på alt liv på planeten. The War Within er det første av tre kapitler som handler om kampen mellom det gode og det onde. I den enkleste formen er den overordnede historien at hele planeten Azeroth huser sjelen til en ny titan, gudene i WoW-universet, og denne titanen er potensielt den mektigste i universets historie. Det er derfor en annen Titan for noen utvidelser siden prøvde å stikke sverdet sitt gjennom planeten. Alle de onde gudene vi har kjempet mot har forsøkt å korrumpere planeten til ondskap, for hvis Azeroth er på det godes side kan den mer eller mindre egenhendig beseire Void, det mørke og onde der Warlocks får magien sin fra. I denne utvidelsen skraper vi i overflaten og dykker bokstavelig talt ned under planetens overflate gjennom en ny øy der vi kan utforske planetens indre, eller i det minste en del av det.

Her møter vi Earthen, en slags dverger laget av stein. De er arbeidsfolk som holder maskiner og funksjoner i gang for å beskytte og vedlikeholde planeten. Over dem står Keepers, og over dem igjen Watchers, skapninger som har eksistert siden WoWs tidligste dager. De har naturligvis mange problemer som vi kan hjelpe dem med, blant annet en overflateinvasjon fra Nerubians og spillets nye hovedskurk, Xal'atath. Denne skurken har tatt kroppen til en avdød Night Elf i denne utgaven og har dermed materialisert seg. Ja, det kan bli litt komplisert.

Som alltid er det nye systemer, som for eksempel Delves - små mini-dungeons for enkeltpersoner og små grupper, tidligere kjent som "scenarier." Her er de integrert som store hulesystemer som må renses, noen må reddes eller lignende. Det er faktisk ganske underholdende, og flere av dem har sin egen spesifikke spillmekanikk, som for eksempel sopp som fungerer som trampoliner eller lys som må holdes på fordi mørket forårsaker fysisk skade. Jeg vil gå så langt som å si at hvis du får litt mer ut av det i form av nytt utstyr og penger, vil jeg definitivt fullføre dem alle på høyeste nivå gjentatte ganger - og jeg elsker å ha Brann Bronzebeard som min personlige healer.

Når du er lei av å hjelpe til på overflaten, er det på tide å dykke under overflaten - bokstavelig talt. Du flyr ned i et enormt underjordisk grottesystem. Det har blitt gjort før, men alle de små grafiske oppdateringene gjør det vakrere enn noensinne, fylt med luftskip, små flygende øyer og delt inn i tre forskjellige områder. Dette betyr selvfølgelig også nye fraksjoner, samtidig som noen elementer fra Dragonflight er beholdt. Personlig liker jeg godt de innebygde kappløpsbanene i lufta.

Ellers er veldig mye slik som vi kjenner det. Gjennom oppdrag og grotter bygger du en verden og et univers som spilleren beveger seg gjennom, og du utforsker historien for å få bedre og bedre utstyr. Dette er nødvendig, for når de siste raidene slippes om en måneds tid trenger du ganske bra utstyr for å kunne delta.

WoW-utviklerne skal ha ros for å ha blitt flinkere til å utnytte vertikaliteten. Høyde er en dimensjon som bare sporadisk har blitt brukt tidligere. Det ble bedre med Dragonflight, men med The War Within må man hele tiden tenke tredimensjonalt, noe som gir en helt annen romfølelse og en følelse av storhet. Med det nye Warband-systemet er det også plutselig lettere å ha flere karakterer og hoppe over de kjedeligste delene, for ikke å snakke om mer plass i banken. Det er ikke helt på nivå med Legacy-systemet i Star Wars: The Old Republic, men det er en stor oppgradering som definitivt gir deg incentiver til å spille alts.

Den grafiske kvaliteten har blitt bedre med tiden, og forhåpentligvis blir det en total overhaling av hele spillmotoren når denne trilogien er over. Men enda viktigere er musikken som setter stemningen i hver sone. Den er tilbake på et imponerende høyt nivå. Har du riktig utstyr vil du bli imponert over den orkestrale musikken som fyller ørene dine, noe som ikke alltid får den rosen den fortjener.

Det jeg derimot ikke er like imponert over er evnetreet. Her har de valgt å la nye nivåer resultere i Hero Talents, spesielle talenter over nivå 70. Det jeg har prøvd er et bredt spekter av passive talenter som gjør deg mer dødelig. Det fungerer, men jeg hadde nok foretrukket å få 10 poeng mer å bruke i det vanlige evnetreet mitt i stedet for en haug med ekstra passive bonuser.

I tillegg er jeg litt lei av den dynamiske flyvningen. Ja, det kan slås av, men det krever en Pathfinder-prestasjon, noe som tar tid fra å gå opp i nivå - tid jeg ikke nødvendigvis har. I tillegg har håndverkssystemet blitt for komplekst; det er for mange variabler og ekstra detaljer å ta hensyn til, og den visuelle presentasjonen virker litt rotete.

Når det er sagt, er det mange elementer jeg virkelig liker. For eksempel er det mange nye ting å oppdage uten at det nødvendigvis er knyttet prestasjoner eller oppdrag til dem. Ved en tilfeldighet fant jeg en hule bak en foss. Det var ingen annen hensikt med hulen enn at det var en blomst å høste - men noen hadde brukt tid på å lage den, vel vitende om at den ikke hadde noen funksjonell hensikt, og det er en av de tingene jeg elsket mest med WoW i begynnelsen. Det er også litt mindre av en "verdens frelser"-tilnærming til det hele. Du kommer som en fremmed til en verden der du ikke nødvendigvis er velkommen, og fokuset er mer på oppdagelser enn heltedåder.

The War Within byr på mer av det samme, selv om omgivelsene er annerledes. Men det er vanskelig å ikke bli engasjert i å hjelpe disse steindvergene, som er fullt klar over sin begrensede levetid, sin rolle i verden og at deres formål er å tjene gjennom vedlikehold og hardt arbeid. Det er vanskelig å ikke føle med dem og gjøre sitt beste for å hjelpe dem, og i så måte er utvidelsen definitivt vellykket. Jeg var halvveis gjennom nivåinndelingen før jeg i det hele tatt kom til den indre verdenen, som ser ut som noe fra en dyr animasjonsfilm - det bidrar også til helhetsinntrykket.