Wuthering Heights

Som ivrig litteraturentusiast ble jeg overlykkelig da jeg hørte at en Wuthering Heights -filmatisering var under arbeid ... helt til jeg fant ut at den var laget av Emerald Fennel. Etter Saltburn visste jeg ikke hvor mange flere forferdelige nordstatsdialekt, klamme dialoger og overdrevne sjokkmontasjer jeg orket. Dessverre leverte Wuthering Heights alt det ovennevnte, om enn på en mer visuelt tiltalende måte enn forgjengeren.

Historien utspiller seg i det tåkete Yorkshire Moors, og følger familien Earnshaw og ankomsten av Heathcliff, en gutt som er hentet fra Liverpool for å bli holdt som familiens "kjæledyr". Kaos oppstår når Heathcliff (Jacob Elordi) forelsker seg i den velstående datteren Catherine Earnshaw (Margot Robbie).

En ting som Fennell alltid får til, er estetikken og den generelle paletten i filmene hennes, og Wuthering Heights var ikke annerledes. Det var deilig, en fryd for øyet, og jeg ble fengslet. Spesielt en scene der Cathy finner sin berusede far Mr Earnshaw (Martin Clune) død av alkoholisme, omgitt av mengder av overdimensjonerte grønne flasker som er stablet i høyden, var spesielt godt produsert. Den stiliserte åpningen av filmen og de nydelige rulletekstene sammen med Charlie XCX og John Cales spoken word-segmenter av House satte tonen for filmen; erotisk, spennende og dramatisk.

Dessverre var dette det eneste positive jeg tok med meg fra Wuthering Heights. Castingen var svært uheldig, og da jeg så Elordi desperat forsøke seg på en Yorkshire-aksent mens han bjeffet ordene "Cath! Cath!" trakk meg rett ut av scenene igjen. Selve lydsporet føltes spesielt inkongruent og fremprovoserte en følelse som var som å se en timelang musikkvideo av Charlie XCX. Handlingen avvek sterkt fra den opprinnelige historien, nesten så mye at jeg ikke engang trodde jeg så på Wuthering Heights.

Spørsmålene om rase og vold ble utelatt, scener med vold i hjemmet ble erstattet med frekk BDSM-aktig valpelek mellom Heathcliffe og Isabella (Alison Oliver), og klasse og familiens voldssyklus ble erstattet med fingre i geléfisk, eggeplommer som virvlet forførende rundt og gress som ble stukket i munnen.

I det hele tatt bommet Fennel kraftig med Wuthering Heights, og det kom tydelig frem i pressemøter og intervjuer der hun forklarer at hun ikke kunne filmatisere en bok som er så "kompleks og tett" som Wuthering Heights. Spørsmålet mitt er, hvorfor gjøre det da? Jeg tror vi alle vet hvorfor.