WWE 2K24

Det virker som om WWE 2K-serien virkelig trengte å oppleve tragedien som var WWE 2K20, et av de verste spillene jeg noensinne har spilt. Dette førte til at utviklerne satte serien, som hadde vært svært middelmådig allerede før dette spillet, på pause for å få den på rett spor igjen. Returen ga oss så WWE 2K22 og WWE 2K23, som begge har revitalisert serien, og nå fortsetter WWE 2K24 denne innsatsen som et veldig bra spill, som dessverre har noen klassiske problemer som aldri ser ut til å forsvinne.

Det er vanskelig for meg å gi slipp på tristheten fra fire år tilbake, men det virker som om tiden er inne nå. 2K24 tilbyr stort sett alt jeg trenger og ønsker meg av et wrestlingspill, fra flott gameplay til dype spillmoduser. Men hvor vanskelig kan det være å fikse ting som hårfysikken? I hvor mange år har håret sett ut som plastilina, og ofte skåret rett gjennom en bryter? Altfor mange år, er svaret. Spillet ser ellers stort sett fantastisk ut, og selv om enkelte ansikter har fått for lite kjærlighet og tydeligvis har blitt slått i ansiktet med en stålstol for mange ganger under utviklingen, er kvaliteten utseendemessig svært god.

Kvaliteten på det som skjer i ringen er også god. Det har ikke skjedd noen store endringer fra det vi så i fjor, og det er bra. Det som er lagt til, er et lite minispill når bryterne utveksler slag, du vet det klassiske "du slår meg, jeg slår deg, du slår meg, jeg slår deg tilbake". Du må nå ta tiden på disse slagene ved å holde nede slagknappen og slippe den i en krympende sone. Den som mislykkes tre ganger, har tapt kampen og er den som trekker det korteste strået.

Systemet med gjestedommere har blitt fornyet. Alle karakterer kan nå være "gjestedommer", enten det er en kvinne i en kamp med to menn, en manager eller en kompis av en av deltakerne. Tidligere var det mulig å ha eller være gjestedommer, men de måtte ha på seg de vanlige klærne sine, men nå har alle sin egen inngang og en klassisk svart-hvit dommertrøye. Hvis du velger å spille som dommer, er det opp til deg å telle 1, 2, kanskje 3, men hvor raskt eller sakte du vil telle er opp til deg. Det er også mulig å jukse og si at en motstander har gitt opp når han eller hun kjemper i et underkastelsesgrep. Du kan veksle mellom dommer-modus, der du bare gjør det dommeren gjør, og bryter-modus, der du kan slåss hvis du vil. Hvis dommeren er datastyrt og har et positivt forhold til en deltaker, vil den gi vedkommende en fordel, og motsatt hvis det er noen den ikke liker.

Det er imidlertid fortsatt noen problemer i ringen som minner om den svunne 2K20-æraen. Teleportering over korte avstander forekommer fortsatt, det er klønete animasjoner som gjør at slag bommer fullstendig, og ringtauene ser ut til å være ute etter å ta deg så mye som mulig. Flere ganger har jeg blitt fanget i, eller fått kroppsdeler bøyd i groteske retninger av tauene. Slike ting må bort snarest, da det tar bort noe av moroa i spillet. Heldigvis har utviklerne lagt til noen nye kamptyper for å prøve å dekke over disse sprekkene. De tre nye, i tillegg til gjestedommerne, er Casket, Gauntlet og en ambulansekamp, og listen over tilgjengelige kamptyper er nå svært lang. Casket er Undertaker's hjemmebane der du må legge noen i en kiste og lukke lokket. Gauntlet er en "vinneren tar alt"-kamp: når noen taper, kommer noen andre inn. Slik fortsetter det helt til alle er slått ut og bare én er igjen. Ambulansespillet er akkurat som det høres ut som: Kast noen inn bak i ambulansen og lukk dørene for å vinne.

I likhet med kamptypene byr spillmodusene på mye dybde. Det store fokuset i år ligger på 2K Showcase of the Immortals. Wrestlemania fyller 40 år, og 2K feirer dette med å tilby ... 21 kamper. Noen 'Manias har ikke engang en kamp. Verken den aller første eller den andre utgaven har en kamp, noe som føles rart, og å feire den lange historien uten å ha noe fra der det startet er rart. Mye skyldes nok at de fleste fra den epoken ikke er med i spillet. Den første kampen er i stedet fra Wrestlemania III med en av de beste kampene noensinne, Ricky "The Dragon" Steamboat mot "Macho Man" Randy Savage. Akkurat som tidligere år i Showcase spiller vi med mål, og etter å ha oppnådd disse går kampen sømløst over til faktiske opptak av kampen. Jeg hadde ønsket meg litt mer lyd fra kampene mens man spiller i stedet for generisk musikk, men spillmodusen er uansett en fin hyllest.

MyRise-historiemodusen er tilbake med samme fokus som i fjor. Det er to forskjellige historier, en for en tilpasset mannlig karakter og en for en kvinnelig. 2K ser ut til å ville skape et slags univers (WWE Universe?!) nå, ettersom mange av bifigurene fra fjorårets utgave er tilbake i ulike former her. De spillbare karakterene fra i fjor er også nevnt. Historien om den mannlige karakteren er at Roman Reigns er uslåelig, men har gått lei og forlatt beltet for å dra til Hollywood. Dette gir karakteren din, som har vært i WWE i to år uten suksess, en sjanse i en liten turnering. The Dark Horse, som han kalles, prøver så å skape sitt eget lille dynasti. Det kvinnelige motstykket starter som eier av indie-showet TBD. Hun får så motvillig sjansen i WWE og må forholde seg til at hun ikke har like stor kreativ frihet som i sitt eget show. Begge historiene er morsomme å spille seg gjennom, og det er en flott setting å sette tennene i som solospiller. Det finnes også en klassisk sandkassemodus, Universe Mode, der du i bunn og grunn er en gud og kan planlegge showene ned til minste detalj og gjøre hva du vil. Jeg kan se for meg at spillere lett kan tilbringe hundrevis av timer her.

Det kan du absolutt gjøre i MyGM også, en spillmodus som kom tilbake for noen år siden. Igjen må du planlegge show og gjøre dem så gode som mulig, men her konkurrerer du mot minst én annen person (datastyrt eller en venn) ved å booke de beste kampene og få flest fans. Det er noen små tilføyelser i år. Det er nå mulig å bytte wrestlere med et annet show, og det er flere kamptyper, flere titler, noen ekstra show og GM-er og talentspeidere for å finne nye talenter. Noe av det jeg liker best hvert år, er å ta en eller annen datagenerert free agent som suger, hvorav mange er med i MyRise på en eller annen måte, og gjøre dem til superstjerner. Modusen er selvsagt morsommere sammen med en venn, men fungerer utmerket alene. Online-delen består av å opprette en lobby og spille ulike typer kamper, med maksimalt åtte spillere, selv i Royal Rumble med 30 deltakere, hvorav 22 er datastyrte.

Da gjenstår det som trolig er spillets mest kontroversielle spillmodus: MyFaction. Dette er en Ultimate Team-lignende spillmodus der man kjøper kortpakker. Det er åpenbart et marked for dette, og pengene vil rulle inn, men samtidig føles det ikke som om wrestling er en sjanger som trenger dette. Da det ble introdusert for et par år siden, var det ikke engang mulig å spille online, noe som nå heldigvis har endret seg. Spillmodusen er bra for det den er, men som sagt, det er ikke nødvendig.

WWE 2K24 fortsetter på det samme fine sporet som toget har vært på i noen år siden WWE 2K20 gikk av sporet. Det er morsomt å spille, ser bra ut, har mange varierte spillmoduser og kamptyper, og en fin hyllest til Wrestlemanias 40-årige historie. Noen små irritasjonsmomenter gjenstår, men ikke nok til å forringe spillopplevelsen.