X-Out: Resurfaced

Hvorfor er fiskene så sinte? X-Out ble opprinnelig utgitt for Commodore 64 i 1989, og var et skytespill fylt med ulike sjødyr, monstre og skip som alle våknet opp på feil side av sengen. Det var et svært vanskelig spill, spesielt for nybegynnere, der ett eneste treff kunne bety game over og retur til første nivå. Denne tøffe utfordringen er fortsatt til stede i nyinnspillingen X-Out: Resurfaced som er utviklet av tyske Kritzelkratz 3000.

Grafikken har fått en god finpuss, selv om den fortsatt minner om stilen fra 1989. Jeg kan tenke meg at det var slik spillet så ut i hodene våre da vi spilte det og lignende titler den gang. Utviklerne har også tidligere sagt at det var deres mål å bevare pikselutseendet fra originalen, men uansett hvor bra utseendet er, kan det også være spillets største svakhet. Fargepaletten er... la oss si... dyster, akkurat som det sannsynligvis er dypt nede i havet. Fargene har en tendens til å smelte sammen og gjør at ulike hindringer ikke skiller seg nok ut fra bakgrunnen. De fleste gangene jeg døde, og det var mange ganger, var det fordi jeg kolliderte med omgivelsene, og ikke på grunn av prosjektiler. Forskjellen er at prosjektiler, eller å løpe inn i fiender, tar en del av helsestangen din, mens en kollisjon med en stein betyr øyeblikkelig død. Når jeg må holde styr på fiender, prosjektiler og styre for å unngå dem, er det lett å gå glipp av et mindre hinder i samme farge som bakgrunnen.

I tillegg er det ikke noe lagringssystem i spillet, så hvis du dør på for eksempel nivå tre, blir du sendt tilbake til begynnelsen av nivå én med alle oppgraderingene dine fjernet også. Før hvert nivå kan du kjøpe nye kjøretøy og legge til forskjellige våpen til dem, og disse fungerer også som dine liv i spillet. Hvis du bare har ett skip, er det farvel når det synker. Hvis du har bygget opp en flåte på fire skip, er det så mange liv du har. Det er alltid en balansegang mellom hvor mange skip du skal kjøpe og hvor mye utstyr du skal utstyre dem med, ettersom hvert skip koster en viss sum, og hvert våpen, skjold osv. også koster penger. Tilpasningsdelen er et av de sterkeste aspektene ved spillet, der det er mulig å skreddersy hvordan du vil spille. Dette kan gjøres ved å kjøpe ett av tre forhåndsdefinerte skip (en nyhet i denne versjonen) eller ved å bygge ditt eget. Du velger selv om du vil spille offensivt med mange skadealternativer, eller litt mer defensivt med en radar.

Dette systemet gjør også at de første ekspedisjonene blir en større utfordring. Poengsummen din fra ett nivå blir lagt til som penger for det neste, så hvis du samler mange poeng, kan du lage virkelig farlige skip. Du starter alltid det første nivået med veldig lite penger, noe som bare gir en grunnleggende maskin, der du kan velge mellom fire forskjellige modeller der den eneste forskjellen er utseendet, prisen, og at de dyrere kan ha flere våpen (fra tre med det billigste til ti med det dyreste fartøyet).

Når det gjelder spillmekanikk, er spill fra slutten av 80-tallet vanligvis ikke noe som revolusjonerer spillverdenen på 2020-tallet. Hovedvåpenet avfyres kontinuerlig ved å holde nede R2/RT-knappen, mens det finnes sidevåpen som enten avfyres automatisk eller ved å trykke på en knapp. Så er det klassisk bevegelse, opp og ned, hit og dit, og så videre. Det var ikke plass til så mye mer enn det på en Commodore 64 joystick.

Mens mekanikken kunne trengt mer variasjon, kan man ikke si det samme om musikken. Det er tre ulike versjoner å velge mellom: klassisk (Amiga-versjonen), ny (en remiks av de klassiske bitene og dessuten fire helt nye spor fra Chris Hülsbeck), og Commodore 64 -musikken. En av de to første anbefales, men det kan hende du må senke nivået på lydeffektene, da de er satt altfor høyt i forhold til musikken.

For å fortsette det klassiske temaet, er det mulig å låse opp juks. Etter å ha dødd en rekke (og da mener jeg mange) ganger, får du tilgang til et juks som fjerner skaden fra å kollidere med omgivelsene, noe som fører til de fleste dødsfallene i spillet. Seks jukser er tilgjengelige for å låse opp, noe som gjør spillet mye, mye enklere, men det slår også av muligheten til å låse opp Trophies/Achievements hvis du liker å samle dem.

X-Out: Resurfaced er trofast mot originalen på de fleste måter, både på godt og vondt, og gjør det du kan forvente av en nyinnspilling av denne typen spill. Spillmekanikken vil ikke blåse deg bort, men det er et klassisk, vanskelig skytespill som ikke vil gjøre fans av sjangeren misfornøyde.