Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
anmeldelser
Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Etter ti år og to konsollgenerasjoner senere, har Xenoblade Chronicles blitt pusset opp til Nintendo Switch.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Det er alltid spesielt å gå tilbake til et spill som etterlot deg med en hel innsjø av ulike inntrykk. Innerst inne vet du at det aldri vil gjenskape den følelsen du satt igjen med etter første gjennomspilling, men man sitter likevel og håper på en gjentakelse. Det originale Xenoblade Chronicles faller inn i den kategorien hos meg, så å gyve løs på Definitive Edition føltes skremmende, men også veldig godt. Det er smått utrolig å tenke på at det nærmer seg 10 år siden spillet ble lansert på Nintendo Wii for aller første gang. Siden har det dukket opp i eShop på Wii U og også fått en egen utgave til New Nintendo 3DS, men aldri har det sett bedre ut enn det nå gjør på Nintendo Switch.

Om du ikke har stiftet bekjentskap med Xenoblade Chronicles tidligere, finner spillet sted i et univers med et endeløst hav, hvor to giganter kalt Bionis og Mechonis har vært lukket i kamp mot hverandre. Nå som bare deres livløse kropper står igjen, har liv begynt å blomstre på gigantene. Vi møter en ung gutt ved navn Shulk, som holder til i en liten koloni langt nede på Bionis. Etter at hjembyen hans blir invadert av robotlignende skapninger kalt Mechon, ledes Shulk til et skjebnesvangert møte med et mystisk sverd, "Monado". Sammen med sine følgesvenner bestemmer Shulk seg for å søke hevn over robotene og legger ut på en helt uforglemmelig reise.

Resten av historien er best å oppleve selv, for den er så utrolig mye mer enn den gir seg ut for å være. Det er en berg-og-dalbane uten like, full av spennende tvister, humor og følelsesladde øyeblikk, selv om den kan bli litt vel pretensiøs mot slutten. Xenoblade Chronicles er også et langt spill, som kan ta mellom 50-70 timer å gjennomføre. Derfor er det smått fascinerende hvor godt historien klarer å holde på deg. I mitt første møte med spillet slapp den ikke tak før rulleteksten sto på skjermen og selv nå etter å ha fullført spillet to ganger tidligere, følte jeg den samme drivkraften på min ferd gjennom Definitive Edition. Det er ikke alle spill i denne sjangeren som kan skryte på seg det.

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Med Definitive Edition har Xenoblade Chronicles også fått et voldsomt ansiktsløft. Det originale spillet var et svært omfattende prosjekt plassert på en nokså begrenset konsoll, noe først og fremst grafikken ga uttrykk for. Karaktermodellene hadde lavoppløste teksturer som fikk de til å se litt rare ut, uten at det var med på å svekke spillets helhetsinntrykk i noen stor grad. I Definitive Edition har derimot karakterene fått et helt nytt utseende, hvor de knapt er til å kjenne igjen. De er mer fargerike, mer uttrykksfulle og jaggu har de nesten også truffet blink med leppesynkroniseringen. Nå kan spillet fint gli inn på pár med flere japanske rollespill i nyere tid og man må nesten minne seg selv på at dette faktisk er en oppusset utgave av et 10 år gammelt spill.

Rollegalleriet er også generelt meget bra. Vår hovedperson Shulk er naturlig usikker og uerfaren grunnet sin unge alder, men han faller aldri helt inn i den dumdristige og smått naive kategorien som mange andre karakterer i denne sjangeren pleier å gjøre. Samtidig bringer han også frem en optimisme og iherdighet som smitter over på deg som spiller og gjør at du ønsker å følge reisen hans til siste slutt. Resten av gruppen består også av interessante karakterer og selv om ikke alle får like mye tid til å skinne, utfyller de hverandre på en svært god og balansert måte. Mye av dette kan man nok også takke det glimrende stemmeskuespillet for. Xenoblade Chronicles valgte nemlig å inkludere britiske stemmer til figurene sine. Man skulle tro dette var en rar match i et japansk rollespill, men snarere tvert imot. Stemmene bringer så mye liv og personlighet til hver av figurene i spillet og med de mer uttrykksfulle ansiktsanimasjonene kommer dette tydeligere frem enn noen gang. Det gjelder neimen ikke bare hovedpersonene heller, men et bredt spekter av sidekarakterene også.

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Originalen strevet litt med karaktermodellene, men det viste frem resten av spillet i all sin prakt. Xenoblade Chronicles er et massivt spill og har flere ganger blitt kalt for et "offline-MMORPG" for en grunn. I en sjanger med spill hvor det kryr av usynlige vegger, kan du i Xenoblade Chronicles ofte gå til det punktet du ser langt i det fjerne, for så også å falle ned fra det fjellet du står på. I løpet av tiden du beveger deg gjennom Bionis oppsøker du det ene ufattelig vakre området etter det andre. Og ikke bare er de pene, de er også varierte. Så spillets varighet til tross, ta deg tid til å stoppe opp for å nyte synet. Det er ulikt noe annet som er å finne i spillmediet.

Etter å ha fyrt opp min Nintendo Wii for sammenligning, ser man at omgivelsene nå har klarere farger, tydeligere teksturer og bedre lyssetting. Samtidig må man på de største områdene bevege seg nærme nok for at f.eks. gresset skal synes, så spillet er helt klart på sitt beste når man er i nærheten av noe. Det betyr ikke at spillet ser dårlig ut på avstand, men det viser igjen hvor ambisiøst dette spillet faktisk var og fremdeles også er for sin tid. Det er få japanske rollespill som klarer å utfordre den skalaen Xenoblade Chronicles og dets oppfølgere besitter, og jeg er neimen ikke sikker på om noen vil klare det med det første heller.

Når det gjelder plattformen spillet nå har havnet på, er det naturligvis på sitt beste når konsollen står i docken. I håndholdt modus kan spillet, etter ryktene, falle ned til en oppløsning på 378p-540p. Spillet ligger ellers ganske stabilt på 30 fps. Dette minner litt om det Nintendo prøvde å få til med spillet på New Nintendo 3DS. Xenoblade Chronicles er rett og slett ikke ment for dette formatet og selv om spillet ikke ser grisestygt ut med konsollen i hånda, ligner det litt mer på sitt originale jeg. Likevel vil jeg aldri fraråde noen å spille dette spillet, selv om du skulle være den som alltid er på farten. Jeg vil derimot anbefale på det dypeste å spille Definitive Edition hjemme i sofaen, på en stor kvalitetsskjerm og med et godt lydanlegg i bakgrunnen. For det er to vidt forskjellige verdener.

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition
Satorl Marsh på nattestid er et av de flotteste stedene i spillet. Både for øyne og ører.

Spillets visuelle stil, karakterer og historie komplementeres også av et lydspor som nærmest setter fyr på konsollen. Det er en enormt imponerende samling musikk, hvor låtene også skifter avhengig av om det er dag eller natt. I Definitive Edition skal over 90 av lydsporene ha blitt remastret og siden originalen hadde 91 lydspor totalt, vil det si samtlige. Jeg kjente igjen noen få spor som var helt identiske, så det stemmer da nesten. Skulle ikke den nye musikken falle like godt i smak som den originale, kan du enkelt gå inn på hovedmenyen og skifte til de gamle lydsporene. Du kan til og med velge om det skal gjelde spesifikt for bakgrunnsmusikken eller kampmusikken. Har du, som meg, hørt originalmusikken et tresifret antall ganger og anser den som ren perfeksjon, kan det ta litt tid å venne seg til de nye sporene. Samtidig er det forfriskende å høre noe "nytt", så du bør virkelig gi den nye musikken en sjanse.

Det er også verdt å vite at Xenoblade Chronicles er et spill som krever at du setter deg inn i ganske mye. Det sanntidsbaserte kampsystemet kan enklest sammenlignes med det du finner i et typisk MMORPG. Karakterene beveger seg innenfor et begrenset område og angriper automatisk, mens du velger evner fra en palett. Etter hvert får du tilgang til nye evner du kan tilegne karakterene og du kan også avansere deres nivå. Evnene må lades opp igjen under kamper, men det tar aldri så lang tid at du føler karakteren din går på autopilot.

Mange av evnene i spillet baserer seg på hvor karakterene står plassert i forhold til fienden. Det kan være at noen påfører fienden mer skade eller en såkalt statusendring. Et godt eksempel er hvordan Shulk kan påføre en status kalt "Break" når han angriper fienden forfra. Når fienden har blitt påført Break, kan en lagkamerat bruke "Topple". Dette vil lamslå fienden i noen sekunder og igjen åpne opp for nye angrep. Dette systemet bør utnyttes for å få mest mulig ut av kampene og selv om de etter hvert begynner å følge mye av det samme mønsteret, er det fascinerende hvor lenge kampsystemet klarer å holde interessen oppe. Det at du til enhver tid bør holde deg i bevegelse skaper også en helt annen dynamikk i kampene og gjør at du unngår typisk stillestående knappemosing. Nå er det også mye lettere å legge merke til hvilke evner du bør bruke til enhver tid, for en evne som f.eks. øker skaden bakfra vil få et utropstegn over seg når du står plassert bak fienden.

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Hver figur i spillet har også en egen rolle, det kan være seg å suge opp mest mulig skade, helbrede andre eller å bruke magi. Du kan kun bruke tre medlemmer i kamp samtidig, så her handler det om rullering og å finne de figurene som passer best til de fiendene du sloss mot der og da. Man kan også bare styre én karakter selv, mens de to andre styres av maskinen. Hvem det er må bestemmes før du går inn i kamp. Det høres kanskje kjipt ut om man kommer fra spill som Tales of Berseria eller Final Fantasy VII: Remake, men her føler man egentlig aldri et voldsomt behov for å bytte karakterer under kamp. Shulks Monado vil etter hvert la han se inn i fremtiden og forutse ødeleggende angrep fienden vil bruke. I det øyeblikket kan du gå bort til en datastyrt karakter og velge hvilke evner de skal bruke. Under kamp kan, og bør du bygge opp en såkalt "Party Gauge", en måler som vil øke etter hvor godt du utnytter evnene dine. Når den er full kan hele gruppen sette i gang et kjedeangrep, hvor du igjen kan velge hvilke evner hver av karakterene skal bruke. I gjennom hele spillet kan du øke karakterens bånd, i spillet kalt "Affinity" og dette vil påvirke hvor godt de samarbeider i kampene. Det tar en del tid å få full oversikt og kontroll over dette systemet, hvilke karakterer man skal bruke og hvilke evner de bør tilegnes. Men gud bedre hvor givende det er når alt klaffer.

Utenom kamp har også spillet en valgfrihet som man vanligvis kun finner i de store onlinespillene. Utstyret ditt kan byttes ut og påføres edelstener for økt skade, mer helse, mer magi og i grunn alt du kan tenke deg. Karakterene vil beholde utseendet til det de har på seg, også i mellomsekvenser. Skulle du derimot ønske at Shulk beholder utseendet til den unike originaldrakten gjennom hele spillet, kan du nå velge å sette på det i en egen meny. Det er et så lite tillegg, men du verden for en kreativ frihet det gir.

Det er tydelig at Monolith Soft har ønsket å gjøre Xenoblade Chronicles tilgjengelig for så mange som mulig med Definitive Edition. For de generelle menyene i spillet har fått en solid overhaling og er nå mer ryddige og oversiktlige. Det var som å navigere gjennom en jungel i originalen, men nå skal det vesentlig mer til å rote seg bort. Spillet har også en rekke opplæringssekvenser du når som helst kan se og kartet vil alltid peke deg i den retningen ditt nåværende oppdrag vil ha deg. Det er betydlig mer brukervennlig enn det som eksempelvis var å finne i Xenoblade Chronicles 2.

Xenoblade Chronicles: Definitive EditionXenoblade Chronicles: Definitive EditionXenoblade Chronicles: Definitive Edition
Menyene ser vesentlig bedre ut.

I likhet med andre japanske rollespill som introduserer omfattende mekanikker, vil også Xenoblade Chronicles nå et punkt hvor vanskelighetsgraden begynner å peile oppover i en ganske bratt stigning. Spillet har ingen tilfeldige kamper, så du velger selv om du ønsker å slåss mot fiender eller løpe vekk. Sistnevnte er lite lurt å gjøre for ofte, for det vil føre til at du havner bakpå og blir såkalt "underlevlet". Men det finnes andre måter å oppnå erfaringspoeng på, blant annet gjennom sideoppdrag. Disse er verken mer eller mindre morsomme enn i andre spill, men de aller fleste er svært enkle å gjennomføre og tilbyr også en god slant med penger. I tillegg fullføres mange av de på stedet, slik at du slipper å måtte gå tilbake til personen du mottok oppdraget fra. Og om det skulle være tilfellet så er heller ikke det noe stort problem, for man kan etter hvert hurtigreise mellom områder med ganske tette mellomrom.

Skulle ikke det være nok har utviklerne lagt til en egen "casual mode" du når som helst kan skru av og på. Den vil gjøre at fiender tåler vesentlig mindre skade og således i stor grad forenkle spillet. Det betyr ikke at du kan feie gjennom hele spillet uten å legge ned noe som helst innsats, men den kutter vesentlig ned på typisk "grinding". Mange vil nok føle seg fristet til å skru på denne modusen, særlig i den siste fjerdedelen av spillet hvor historien omtrent går fra 0-100 på et blunk. Her dukker det opp en sjefskamp-bonanza uten like, hvor fiendene du slåss mot øker med ganske mange nivå på relativt kort tid. Denne delen var voldsomt brutal i originalen og selv om den er tonet ned noen hakk nå, er den fortsatt ganske seig om du har det travelt med å ville fortsette på historien. Det er nesten så det bringer assosiasjoner til Xenogears beryktede disk 2, enn dog langt ifra like drastisk.

Av andre nyheter finner vi et tillegg kalt Time Attack. Som navnet tilsier går dette ut på å drepe fiender så fort som mulig, hvor belønningen er diverse goder du kan bruke videre i spillet. For de ekstra vågale tilbyr også Definitive Edition en desto høyere vanskelighetsgrad. Skrus denne på vil alle erfaringspoeng spares opp og du må løse de ut selv. Det betyr at karakterene ikke lenger vil øke med et nivå for hver gang, men at de heller øker flere nivåer ettersom hvor mye erfaringspoeng du har samlet opp, samt når du velger å bruke de. Til gjengjeld risikerer du da å ligge flere nivåer bak fiendene i spillet og som nevnt er det enkelte partier i spillet som er rimelig heftige. Denne modusen tas derfor i bruk på eget ansvar.

Og til slutt må det også nevnes at Definitive Edition har en forlenget historiedel kalt Future Connected. Den finner sted et år etter hendelsene i spillet og tar deg med til et nytt område, lar deg bli kjent med noen nye karakterer og en ny handling. Men det spørs om Monolith Soft har lagt ned alt av blod, svette og tårer i denne utvidelsen, for den er kort og rimelig simpel. Det nye området er fint og de få ekstra låtene passer godt, men handlingen føles ganske unødvendig og ikke er den spesielt interessant heller. I tillegg er kampsystemet nøyaktig det samme som hovedspillet, selv for de nye spillbare karakterene som i bunn og grunn bare har kopiert evnepalettene til eksisterende karakterer. Dialogene er også veldig snåle og får i grunn hele denne utvidelsen til å føles ganske malplassert, i hvert fall om man tenker på at dette er en ren fortsettelse av hovedspillet. For den er et stykke unna kvaliteten man møter der, og da kunne de nok like så godt latt være. Spesielt når slutten er så tilfredsstillende som den er.

Xenoblade Chronicles: Definitive Edition

Men når alt smeltes sammen så er Xenoblade Chronicles Definitive Edition virkelig den beste utgaven av et allerede fantastisk spill. Den viderefører alle de knallgode punktene ved originalen og luker vekk mange av svakhetene det opprinnelig hadde. Det er en mesterlig opplevelse som nå er en visuell fryd og ekstremt mye mer brukervennlig for det brede publikum. Det er fremdeles ikke et lettfordøyelig spill og vil kreve mye tid og tålmodighet. Men la det blomstre og det vil være et av de absolutt beste og mest komplette rollespillene du noensinne kommer til å få gleden av å spille. Nyt det.

Xenoblade Chronicles: Definitive EditionXenoblade Chronicles: Definitive Edition
Xenoblade Chronicles: Definitive Edition
Xenoblade Chronicles: Definitive Edition
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
En komplett rollespillopplevelse, massivt og episk, kreativ og spennende historie, et stort visuelt løft, nyinnspilt musikk, mye bedre brukergrensesnitt, valgfrihet.
-
Håndholdt modus yter ikke spillet rettferdighet, den siste fjerdedelen er fortsatt merkelig ubalansert, Future Connected føles som et unødvendig tillegg.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content