Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
X-Men: Dark Phoenix

X-Men: Dark Phoenix

Etter nitten år tar 20th Century Fox farvel med mutantene ved å gi oss historien om en av de sterkeste mutantene i X-Mens historie: Dark Phoenix.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

I disse dager hvor vi svømmer i superheltfilmer, er det nesten vanskelig å huske en tid hvor den slags filmer var uglesett av en grunn. Filmer som Batman and Robin, Spawn og Fantomet viste ikke akkurat frem tegneseriehelter fra deres beste side, og det var vanskelig å ta superheltfilmer som seriøs filmkultur. Filmen som delvis skulle endre dette var 2000-filmen X-Men. Ikke bare stilte filmen med en svært god rollebesetning, den viste også troskap mot kildematerialet.

HQ

X-Men-filmene har hatt en svært variabel kvalitet. De har stort sett lykkes med rollebesetningen, men ikke alltid med historiene, skurkene og detaljene. Det er vanskelig å tro at dårlige filmer som X-Men III: The Last Stand og X-Men Origins: Wolverine er i samme serie som X-Men: Days of Future Past og Logan, en film som kan måle seg med de beste i Marvel-filmuniverset.

Med Logan kunne man ha satt sluttstrek for X-Men-serien, men 20th Century Fox har likevel valgt å lage en siste film i First Class-tidslinjen for å gi publikum en siste avskjed med det snart tjue år gamle filmuniverset. Resultatet er X-Men: Dark Phoenix, en film som tar for seg en av de sterkeste og skumleste mutantene i tegneserien.

X-Men: Dark Phoenix
Photo: IMDb

Året er 1992 og vi får et gjensyn med X-Men slik vi kjenner dem fra First Class, Days of Future Past og Apocalypse. Etter begivenhetene i sistnevnte har mutantene under ledelsen av Charles Xavier (James McAvoy) vunnet allmennhetens gunst. Freden står imidlertid i fare etter et oppdrag i verdensrommet for å redde en gruppe astronauter. Jean Grey (Sophie Turner), også kjent som Phoenix, kommer i kontakt med en mystisk substans som i utgangspunktet skulle drept henne. I stedet gjør substansen henne sterkere, men det tar ikke lang tid før Jean mister kontroll over de nye kreftene sine og viser frem en langt mørkere side ved seg selv. Snart må X-Men ta en avgjørelse om livet til en av dem er mer verdt enn andres.

Dette er en annonse:

Jeg nevnte tidligere at X-Men-serien har vært god på rollebesetning, og det gjelder også denne gangen. De aller fleste i filmen har vi sett før, men de tolker sine roller svært godt også denne gangen. Størst endring ser vi selvfølgelig i Sophie Turner, som i rollen som Dark Phoenix får tappe ned i de mørke sidene ved sin skuespillerpersonlighet hun har vist tendenser av i Game of Thrones. Her lykkes hun svært godt, og jeg skulle gjerne sett mer av dette gjennom filmens gang.

For her er vi også inne på filmens svakeste punkt, nemlig tittelrollefiguren. Dark Phoenix er i tegneseriene en svært mørk og enormt sterk mutant som spiser soler til frokost (bokstavelig talt), men filmen er dessverre aldri i nærheten av å vise oss det sanne potensiale i Jeans nye krefter. Filmen kunne gitt oss en av de mest spennende og ikoniske slemmingene i seriens historie, men i stedet blir det til at vi bare får en liten smak av hva som kunne ha vært. Dermed sitter vi igjen med ufullendt potensiale.

Denne svakheten blir heller ikke bedre av at filmen har et konstant problem med tempoet. Hele tiden virker det som at filmen dveler ved feil ting. Dermed blir de rolige partiene for lange, de sørgelige øyeblikkene blir nesten malplasserte, og de intense actionscenene kastes inn for å bære oss videre til neste forhastede punkt i plottet. I løpet av sine drøye to timer klarer filmen sjelden å presentere et tempo eller et mønster i fortellerteknikken som føles tilfredsstillende i lengden.

X-Men: Dark Phoenix
Photo: IMDb
Dette er en annonse:

Preget i filmen er av det mørkere slaget, og Sophie Turner er heldigvis ikke den eneste av skuespillerne som får tappe inn i sine mørkere sider. X-Men: Dark Phoenix er overraskende god på å vise noen av de svakere, mørkere og mer komplekse sidene ved flere av heltene våre, noe som absolutt tjener til filmens fordel. Dette vil nok bli stående som den mørkeste av X-Men-filmene (utenom Logan), noe den kler svært godt.

Den mørke tonen rammes godt inn av noen av de beste kampscenene denne serien har servert. Spesialeffektene er de beste vi har fått i serien og skaper en actionfylt og vakker superheltfilm. Det kan riktignok ikke måle seg med verken det beste fra Marvel eller DC de siste årene, men det er likevel nok til at man noen ganger koser seg ekstra godt i kinosalen mens Scott (Tye Sheridan), Magneto (Michael Fassbender) og Storm (Alexandre Shipp) kjemper så busta fyker mot hverandre eller slemminger fra verdensrommet som er på jakt etter Jeans krefter. De sistnevnte er imidlertid like kjedelige som høytlesning av selvangivelsen og understreker hvilket konstant problem disse filmene har hatt. Det er noe bedre enn Apocalypse, men bare så vidt.

Mørke toner får vi ikke bare servert gjennom det visuelle, men også det musikalske. John Ottman, som komponerte musikken til både Days of Future Past og Apocalypse, er byttet ut med ingen ringere enn Hans Zimmer. Resultatet er et lydspor hvor man for første gang for alvor legger merke til musikken i filmen. Det er typisk Zimmer på mange måter, men det løfter filmen noen vesentlige hakk, særlig i filmens mest intense øyeblikk.

Siden dette er siste filmen i serien er det også spennende å se hvordan regissør Simon Kinberg vever det hele sammen med de øvrige filmene, og da særlig koblingen mellom gammel og ny tidslinje. Her roter imidlertid regissøren det mer til enn han rydder, og det er ikke uten frustrasjon man går ut av kinosalen mens man forsøker å få det hele til å henge sammen.

X-Men: Dark Phoenix
Photo: IMDb

Er X-Men: Dark Phoenix en verdig avslutning for serien? Det kunne den vært, hadde det ikke vært for Logan for to år siden, som satte et verdig punktum for to av de mest sentrale rollefigurene i serien. Hvis Logan er X-Men-seriens verdige avslutning, kan man på sin side se på Dark Phoenix som et brukbart post scriptum. Den er ikke strengt tatt nødvendig for seriens avslutning, men det gjør heller ikke noe at det er den som setter punktum finale for mutantenes nesten tjue år lange filmeventyr.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
God rollebesetning, eminent musikk, noen av de beste kampscenene i X-Men-filmene, viser noen av de mørkere sidene ved flere av heltene.
-
Er ikke i nærheten av å vise Dark Phoenix' destruktive potensiale, kjedelige fiender, klusser til tidslinjen i serien, sliter med tempoet.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

X-Men: Dark Phoenix

X-Men: Dark Phoenix

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Etter nitten år tar 20th Century Fox farvel med mutantene ved å gi oss historien om en av de sterkeste mutantene i X-Mens historie: Dark Phoenix.



Loading next content