Zero Day

Eks-president George Mullen (Robert De Niro) nyter pensjonisttilværelsen. I sitt omhyggelig stylede herskapshus humper han rundt med krum rygg, skriver sine memoarer, går tur med golden retrieveren sin og spiser stekte egg som om det ikke fantes noen morgendag. Livet er roligere, og til tross for et par obligatoriske morgenpiller har han det bra og savner tydeligvis ikke livet i rampelyset. Men så blir USA rammet av et hackerangrep som koster 3400 mennesker livet. Strømmen slås ut, kommunikasjonen er nede, flytrafikken, offentlig transport, trafikklys ... alt er slått ut, og konsekvensene er så alvorlige at nåværende president Evelyn Mitchell (Angela Bassett) beordrer Mullen til å returnere til Det hvite hus, der en ny jobb venter på ham.

En ny kommisjon kalt Zero Day har blitt opprettet, og Mullen er beordret til å lede de over 100 personene som er hentet fra Secret Service, FBI og CIA, til å samarbeide om å jakte på de skyldige bak hackerangrepet, og Mullen har alle intensjoner om å være virkelig tøff denne gangen. USA krever rettferdighet, ansvarlighet og straff, og Mullens jobb er ikke bare under press og gransking fra alle kanter - den er også forbundet med stor risiko, ettersom store politiske krefter drar og sliter i ham så snart han setter seg i den varme stolen igjen.

Zero Day var historisk allerede før den hadde hatt sin storslåtte Netflix-premiere, av den enkle grunn at det er De Niros første store TV-serieopptreden. Mannen fra The Godfather II og Cape Fear spiller en eldre, prøvet, sliten og kynisk eks-president som på samme tid er human og streng i sin fremtoning. Å slå ned på de nasjonale truslene som eksisterer i USA og omgå den amerikanske grunnloven for å finne de skyldige bak angrepet så effektivt og raskt som mulig, betyr at Mullens moralske verdier blir satt på prøve både en og ti ganger. Midt oppe i det hele får vi vite at Mullens datter sitter i Senatet og, i motsetning til sin far, mener at de harde tonene som synges på Zero Day Commission ikke rimer med regjeringens ansvar overfor de amerikanske borgerne.

Zero Day bygger dramaet på premisser som vi alle kjenner ubehagelig godt til, ikke minst i dag. Terrorangrep og USAs respons på dem (9/11 og invasjonen av Irak og Afghanistan), covid-19 og bruddene på grunnleggende menneskerettigheter som finner sted i ulike deler av verden, er her kokt ned til å bygge opp en følelse av undergang og totalitær politistat uten at det blir en TV-serie om undertrykkelse. Showrunner Eric Newman balanserer hele tiden på kanten, dypper ikke tærne for dypt i noen av sølepyttene, spinner litt konspirasjonsteorier, YouTubere som får konspiratoriske anti-establishment-tilhengere, og alt derimellom. Det er en sunn miks, og til tross for bruken av virkeligheten som mal og inspirasjon, føles det aldri verken "farlig" eller ekte på Zero Day. Dette skyldes i stor grad at historien er for smal og for klaustrofobisk.

I likhet med House of Cards og andre politiske thrillere er den narrative og konseptuelle buen for smal og innskrenket. Selve konspirasjonen er litt for overfladisk og nepotismen er for sterk, noe som gjør at omfanget av handlingen lider og føles en smule barnslig, dessverre. Når det er sagt, er De Niro virkelig strålende her, og beviser for 122. gang hvilken stor skuespiller han virkelig er, med svært små midler. Det er en tilstedeværelse og karisma i De Niros ekstreme nøysomhet som gjør at hans "underspill" hele tiden bygger opp en intensitet og et troverdig alvor som ytterst få andre skuespillere kan forestille seg. Det er dette Zero Day lever av. Forestillingen ville nok ha kjedet meg hvis det ikke hadde vært for De Niro (og til en viss grad Jesse Plemons, som alltid er god). Som det er, holder Zero Day seg på en sterk sekser. Helt greit, og mye av det er takket være gamle Bobby.