Å se Gary Daubermans Salem's Lot-tolkning er mildt sagt en frustrerende øvelse i absolutt tålmodighet. Misforstå meg rett: Dette er tross alt ikke et spesielt vellykket eksperiment, men frustrasjonen kommer først og fremst av at det i glimt finnes den mørke, trøstesløse og empatiske Stephen King-tolkningen som både Dauberman og James Wan så febrilsk søker etter.
Hvis du ennå ikke er kjent med kildematerialet, er Salem's Lot en av de aller første vampyrfortellingene, faktisk vil mange anse den som en av sjangerens absolutte klassikere. Ben Mears vender tilbake til Jerusalem's Lot (skjønner du?) i Maine for å finne inspirasjon til sin neste bok, men samtidig flytter den gåtefulle Straker (spilt av Pilou Asbæk) inn, fast bestemt på å starte en antikvitetsforretning. Plutselig forsvinner to brødre på vei hjem om natten, og det blir snart ganske klart for Mears og hans allierte i byen at det har noe med vampyrer å gjøre, og de lærer raskt navnet på den fryktinngytende Barlow.
Hvis du virkelig ikke har lest boken eller sett filmatiseringen fra 1979, skal jeg ikke gå nærmere inn på detaljene, men der romanen strekker seg over 672 sider og dermed kan tillate seg å gå i dybden på miljøet, med Salem's Lot som sted og de mange innbyggerne som kjenner hverandre, kjører denne Dauberman-filmatiseringen i 200 kilometer i timen fra starten av, på godt og vondt. Først og fremst betyr det at ingen av karakterene får tid til å puste på noe tidspunkt. Allianser dannes, romanser blomstrer, motivasjoner avsløres, og det hele skjer så fort at man sjelden rekker å se sammenhengen før filmen går videre til neste scene. Dette er ikke bare negativt, for Salem's Lot vet faktisk at den er laget for å levere høydepunktene, og flikker seg derfor gjennom all den spennende underteksten og de mer detaljerte undersøkelsene av de umiddelbare omgivelsene. Men det er ikke helt bra, det er ikke til å komme utenom, og særlig i filmens siste akt merkes det at det egentlig ikke er etablert noe sterkt forhold verken til karakterene eller til hendelsene som nærmest maskerer seg som noe som skal... du vet, påvirke oss.
Asbæk får ikke mye materiale å jobbe med, men blir særlig offer for denne lynraske fortellerteknikken. Det samme skjer med den ellers alltid robuste Alfre Woodard og til og med Bill Camp. Det går for fort, det er for ujevnt. Lewis Pullman som Mears og særlig Jordan Preston Carter som Mark, filmens og romanens sentrale hovedpersoner, briljerer til tross for den ujevne teknikken.
Filmen er ikke spesielt godt fortalt, og uhyggen som etableres fordamper raskt på grunn av noen ganske merkelige overeksponeringer av de sentrale antagonistene. Dere vet alle når skrekkfilmer rett og slett fjerner sløret av mystikk og spenning for raskt, og som ordtaket sier: "Du kan ikke klemme tannkremen tilbake på tuben."
Men tilbake til frustrasjonen, for ta ikke feil: Det finnes øyeblikk, og til og med hele scener i Salem's Lot som virkelig fungerer og fyrer på alle sylindere. Først og fremst merker man at Wan er involvert i kameraarbeidet, for det er noen virkelig flotte bilder her. Teknikken, fra scenografi til kostymer og effekter, er stort sett god, og disse brukes ofte på mesterlig vis. Disse vampyrene er ofte faktisk skremmende, og det er noen få bilder som virkelig illustrerer hvor ille det står til i "the Lot", og som legger en tykk, bloddryppende linje til den dystre stemningen som også gjennomsyrer romanen.
Men velsmurt, kreativ og robust teknikk er ikke nok til å redde den berusende filmskapingen som foregår foran kamera, og dessverre er Salem's Lot essensen av hastverk, et stykke klipp og lim som ikke holder helt sammen som skrekkhistorie, og som dessverre ikke klarer å fange alt det som gjorde romanen så legendarisk. Denne filmen har blitt utsatt utallige ganger, og har tidligere også siktet mot kinopremiere. Nå kommer den relativt plutselig på Max en uke fra i dag, og selv om jeg kan anbefale en titt for de kreative teknikalitetene alene, er dette bare en skuffelse.