Til tross for at franchisen opprinnelig var en elsket fantasy-romanserie og deretter utviklet seg til å bli en av de mest anerkjente og velkjente rollespillseriene innen videospill, har The Witcher slitt med å finne en lignende, enstemmig beundret plass i film- og TV-universet. Live-action-serien fra Netflix har vært full av problemer, så mye at Henry Cavill bestemte seg for å forlate rollen som Geralt of Rivia og i stedet la Liam Hemsworth overta for de kommende siste sesongene. Spinoff-serien Blood Origin ble ikke godt mottatt i det hele tatt og førte til en mengde konflikter og frustrasjon i miljøet, alt mens animasjonen The Witcher: Nightmare of the Wolf presterte greit, om enn under radaren, og i stedet fokuserte på en sexy Vesemir i stedet for White Wolf, som fansen ønsker å se i sentrum. Denne vaklende fortiden har gjort meg en smule skeptisk til The Witcher: Sirens of The Deep, nok en animasjonssatsing som denne gangen ikke bare dreier seg om Geralt, men som også ser ut til å adaptere en kjent historie.
Mens live-action-serien for det meste fokuserer på hovedbøkene (og noen av novellene i The Last Wish), ser denne animefilmen i stedet ut til å utforske novellen A Little Sacrifice som dukket opp i Sword of Destiny. Det er en fortelling som i skriftlig form spenner over bare rundt 60 sider og forteller hvordan Geralt og Dandelion (Jaskier her) besøker en kystby og får i oppgave å stoppe havgående monstre fra å drepe sjømenn. Det hele virker veldig enkelt helt til et slør av bedrag fjernes, og avslører at det er dypere årsaker og krefter som antenner en konflikt som Witcher nå er ute etter å forhindre.
Kjernehistorien fungerer godt, men som i live-action-serien er det tatt flere friheter med handlingen som ofte får en hengiven fan til å klø seg litt i hodet. Disse frihetene har i stor grad blitt dårlig mottatt av fansen i live-action-verdenen, så hvorfor skaperne også følte behov for å vri på historien her, etterlater meg usikker og litt forbløffet, spesielt siden dette ikke er en sesong på seks episoder eller til og med en 150 minutter lang kinofilm. Det er en stram 90-minutters animasjonsfilm som ikke trenger ekstra fluff og dumheter for å underholde. Men hei ho, det er her vi er med Netflix The Witcher i disse dager, så vi går videre.
Bortsett fra det litt vanskelig fordøyelige plottet, er fortellingen, dialogen og tempoet generelt ganske sterkt. Til å være en film som varer i 90 minutter, vil du ikke kjede deg eller miste interessen, da det er en jevn balanse mellom politisk tunge intriger og dialogtungt fluff og også spennende monsterdrepende action, som passer for Witcher fans av alle typer. Denne historien blir ikke for lang, og føles autentisk The Witcher, med tonnevis av detaljer og referanser og nikk til den bredere fantasiverdenen som Netflix har bygget opp innenfor denne IP-en.
I så måte er det noen tilbakevendende navn knyttet til prosjektet. Anya Chalotra gir en kort opptreden som Yennefer of Vengerberg og Joey Batey trives nok en gang som Jaskier. På grunn av Cavills avgang og Hemsworths kommende debut som Geralt, har skaperne heldigvis gått i en retning som fans av CD Projekt Reds rollespill vil elske, ettersom Doug Cockle vender tilbake for å gi Geralt sin karakteristiske barske tone, og til slutt serverer kanskje den beste TV/filmversjonen av karakteren hittil. Denne Geralt har alle de vanskelighetene og dynamikken som vi elsker fra karakteren, og ærlig talt kunne jeg hørt Cockle stemme den berømte Witcher i timevis og timer uten å bli lei eller skuffet over det. Snakker Geralt for mye i Sirens of the Deep? Kanskje en smule. Men han er en passende hovedperson og hovedrolleinnehaver, og det er alt som betyr noe.
Det jeg er mindre begeistret for, er noen av de andre prestasjonene. Christina Wren dukker opp som Essi Daven (også kjent som Little Eye), og hun leverer en prestasjon som jeg oppfattet som forvirrende. Den amerikanske skuespilleren gir Essi en merkelig cockney-aktig aksent som bare ikke høres riktig ut på noen måte. Det høres kanskje pedantisk ut å ta det opp, men når karakteren åpner munnen, er det noe som ikke helt klikker, til tross for at dialogen i seg selv er fin. Selv om skurkene tjener sin hensikt og passer inn i den tradisjonelle Witcher -stilstrukturen, der det typisk er menneskene som er de største monstrene i verden, falt heller ikke havfrueskurken, som ser ut til å kanalisere sin beste imitasjon av Ursula fra Den lille havfruen, selv med et kort musikalsk nummer, helt i smak hos meg.
Animasjonsmessig ser Sirens of the Deep bra ut og byr generelt på flotte bilder, men de hakkete og merkelige CG-lignende kampscenene trekker litt ned, da de føles mindre karismatiske og livlige enn den tradisjonelle art direction-en som brukes i de roligere periodene av historien.
Men alt i alt fremstår The Witcher: Sirens of The Deep som en av Netflix' bedre The Witcher -produksjoner. Den er ikke i nærheten av mesterklassen som CD Projekt serverte i 2015 eller romanene til Andrzej Sapkowski, men den er gjennomgående bedre enn live-action-seriene og, om noe, litt mer overbevisende enn Nightmare of the Wolf fra 2021 . Hvis du liker The Witcher, vil du like dette også, selv om Cockles Geralt kanskje er den beste grunnen til å stikke innom.
