Nostalgi kan være en gift, så mye vet vi. Vi mimrer, vi romantiserer, og vi prøver hardt å overbevise oss selv om at "ja, ting var nok bedre før i tiden". Men heldigvis er det ikke sant, og 80-tallet er absolutt ikke noe unntak. Vilt populært, javisst, men den hyperstiliserte delen av tiåret vi ofte får servert, er ikke annet enn en forbannet løgn, om enn en fantastisk velsmakende en.
Freaky Tales Regissørene Anna Boden og Ryan Flecks kompromissløse hyllest til Ronald Reagans gylne år er intet unntak, der vi får se like deler rappere, skinheads, korrupte politifolk og all slags galskap. Fire ville historier som er punky og bloddryppende uten interesse for subtilitet eller logikk. Freaky Tales er et kaotisk kjærlighetsbrev til tiden som var, der alt kunne skje og ofte gjorde det. Den er høylytt, den er rotete, og den er akkurat så forbannet levende som en film som dette fortjener å være.
Manuset er enkelt sagt delt inn i fire løst sammenknyttede historier med mye slingringsmonn. Det er tydelig at Boden og Fleck ikke har forsøkt å skrive en stram antologifilm. Om noe kan Freaky Tales sammenlignes med en popkulturell kakekastingsøvelse der man rett og slett slipper seg løs med alt bakverket man kan finne i butikken for å se hva som til slutt fester seg til veggen.
Freaky Tales åpner knallhardt med Strength in Numbers, der en gjeng punky tenåringer banker opp skinheads i et fargerikt opptog, noe som tydelig gjenspeiler både The Warriors og Scott Pilgrim og leder oss rett over i Don't Fight the Feeling. Dette er et rent stykke hiphop-romantikk der ordene flyr som maskingeværkuler når ikonet Too $hort utfordres til mikrofonbattle, og det er akkurat så herlig energisk som det høres ut.
I Born to Mack stepper Pedro Pascal inn som Clint, en utslitt inkassator, som er svært gretten og med en drøm om å bare legge opp pistolene og pensjonere seg. Men det som skal være hans siste jobb går fryktelig galt, og i stedet blir han motvillig trukket inn i en voldsspiral malt i de rødeste av farger. Kort sagt, blodet spruter, og det samme gjør underholdningsverdien, som eksploderer fullstendig. Pascal er briljant her - han spiller en sliten mann som bærer på like mye skyldfølelse som ammunisjon, noe han rett og slett er forferdelig god til.
Sist, men ikke minst har vi The Legend of Sleepy Floyd. Dette er omtrent det mest grusomme kapittelet som er mulig, der Jay Ellis spiller den titulære basketballstjernen som i beste Shogun Assassin -stil håndterer problemer med et sverd. Det er blodig, over-the-top og helt fantastisk, selv om det også er her filmens siste rest av realisme og selvinnsikt tar en lengre ferie og setter seil mot Karibia. Men ærlig talt, hvem bryr seg, når det er så underholdende.
Ellie måtte bli hjemme.
Så, med hånden på hjertet, hvor godt fungerer alt dette? Det er ikke til å stikke under en stol at Freaky Tales stort sett er et eneste stort rot. Sammenhengene mellom historiene er mildt sagt syltynne, og de føles mest som en samling halvferdige, kule ideer som Boden og Fleck klekket ut under en økt med hard bending mens de hørte på 80-tallshits. Freaky Tales er helt klart mer en mixtape enn en tradisjonell film.
Men ærlig talt forventet jeg heller ikke så mye mer, og denne fartsfylte hyllesten til verdens beste tiår er ikke laget for å dissekeres som en tørr filmskoleanalyse. Freaky Tales er laget for å underholde, for å få deg til å le, brøle, hoppe opp og ned i sofaen som en gal gorilla og slå knyttneven vilt i været. Det er en kjærlighetserklæring til opprørere og drømmere, de som nektet å ta dritt - og den gjør det med en så vidunderlig energi at du ikke kan unngå å bli smittet av den.
Har Freaky Tales problemer? Å ja, mange av dem. Men det er også en veldig selvbevisst skapelse som er høylytt og stygg med masse hjerte og komplett med en vidunderlig bisarr Tom Hanks-komo som fikk meg til å hvine av fryd. Boden og Fleck har ikke oppnådd noe viktig eller vakkert, men de har levert en opplevelse som tør å være annerledes, og som hyller 80-tallets subkulturer, B-filmene og deres stiliserte hypervold. En sjarmerende og herlig tidskapsel med mye substans som er vel verdt å se.
Electric Booga-who?