Det er noe svært sjarmerende ved det faktum at skrekkmesteren Mike Flanagan aldri legger skjul på at hans største idol er Stephen King. En mann han nå har samarbeidet med på tre spillefilmer og som han fortsatt nyter godt av i sitt forsøk på å modernisere Carrie. Flanagan elsker King mer enn livet selv, og det merkes når han utbroderer og utvider
Kings noveller til spillefilmer i full lengde.
Etter å ha filmatisert Gerald's Game og Doctor Sleep har Flanagan nå gitt seg i kast med nok en novelle (del av samlingen If It Bleeds) i form av The Life of Chuck, og i likhet med The Shawshank Redemption og Stand By Me er dette en litt annerledes historie fra mannen som ga oss alt fra It til The Shining, Misery, Cujo og Salem's Lot.
The Life of Chuck er delt inn i tre kapitler, presentert i ikke-kronologisk rekkefølge, og handler om regnskapsfører Chuck Krantz og hans liv. Temaet her er hvordan vi som mennesker formes, formes og blir en del av de erfaringene vi møter og gjennomlever, og i samme ånd som Kings andre dramafylte verker er det ofte ganske saktegående og følelsesmessig forcert.
I første kapittel har Chuck gått bort. Siden han levde sine 39 år som en gudfryktig mann, elsket og likt av alle, blir han takket for sitt bidrag til menneskeheten via en stor reklameplakat i sentrum av byen der barneskolelæreren Marty Anderson bor. Marty forstår ikke plakaten, vet åpenbart ikke hvem Chuck er, og får heller aldri gjort noen undersøkelser, for han står overfor verdens undergang. Vi, publikum, ser dette gjennom Martys uvitende øyne, og mens verden smuldrer opp, søker han trøst hos sin eneste venn, den panikkslagne Felicia, som er like forvirret og livredd som alle andre.
Slutt på første akt.
I andre kapittel er Chuck voksen, kledd i en krøllete Brooks Brothers -dress og på vei til jobb da han passerer en gatemusiker i form av trommeslageren Taylor Gordon (The Pocket Queen), og før han vet ordet av det, har han begynt å danse til trommerytmen midt i gaten, som en galning. Tom Hiddleston (Chuck) har tydeligvis tatt mange dansetimer for å passe inn i rollen som den dansende regnskapsføreren, og hele dette kapittelet handler om hvordan musikken tar over og hvordan dansen er en viktig, stor del av livet hans.
Slutten av andre akt.
"Gråt! Føl! Gråt nå! Gråt mer, nå!"
I det tredje og siste kapittelet får vi vite hvorfor Chuck kan danse så godt, hvorfor han har levd sitt liv så intenst, og hvorfor han alltid har forsøkt å være det aller beste, snilleste, søteste og mest gudfryktig gavmilde mennesket, og her spoler King/Flanagan tiden tilbake til barndommen, som i ekte King-ånd er gjennomsyret av tragedie og litt underfundig humor. Det blir litt delikat her og der, og skuespillet er fint, ikke minst fra Mark Hamill i rollen som den alkoholiserte bestefaren Albie, men i det store og hele fungerte ikke denne filmen særlig godt for meg.
Teknisk sett var den bra, Flanagan er like dyktig som alltid, og rollebesetningen hans er alltid spot on, men som historie føltes The Life of Chuck så overlesset at den virket oppblåst og fet, og for meg kan jeg ikke unngå å føle at den var for bevisst "emosjonell" på en måte som fikk hele filmen til å føles som den typen overfladisk eskapisme som Hollywood alltid har vært så flinke til å prøve å tvinge ned i halsen på oss.
The Life of Chuck er i utgangspunktet en ganske sjarmerende historie om livet, om alle de vendinger vi alle har vært gjennom og kommer til å oppleve, men den blir litt for usammenhengende og forcert i dramaturgien, og den blir for konstruert når det gjelder følelser og de tårevåte øyeblikkene som definerer Chuck som person. På den måten minner den meg litt om The Green Mile, som er vellaget, stilig og stemningsfull, men som også lider av det samme grunnleggende problemet i forhold til hvor tåredryppende og budskapstung den er, og forsøker å være.