Jeg gikk inn i Gore Verbinskis nyeste film uten noen som helst forventninger og uten å ha sett en trailer. Alt jeg hadde sett var forsidebildet av Sam Rockwell, som umiddelbart fikk meg til å tenke på Terry Gilliams finurlige filmer.
Gore var veldig aktiv på begynnelsen av 2000-tallet. Han regisserte det jeg anser som en svært vellykket nyinnspilling av The Ring, som skremte livet av meg på kino. Deretter gikk han videre til en veldig, veldig berømt franchise der Johnny Depp vaklet rundt som en evig full pirat som alltid lurer på hvorfor rommen er tom. Jeg trenger vel ikke å stave tittelen? Han har også gitt oss Nic Cage-komedien "The Weather Man", snooze-festen "A Cure for Wellness" og "The Lone Ranger" (som floppet, men som faktisk var ganske underholdende).
La oss gå raskt gjennom handlingen. En mann fra fremtiden braser inn på en diner i Los Angeles for å rekruttere intetanende gjester til et desperat oppdrag mot en ond AI. Gjennom trusler og lureri samler han en broket gjeng, som kastes ut i et kaotisk kappløp der zombier og roboter lurer rundt hvert hjørne i en kamp for menneskehetens overlevelse.
Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til den Oscar-vinnende Everything Everywhere All At Once. Nei, vi blir ikke kastet mellom en rekke ulike universer på samme måte, men det er nok en blanding av den rene estetikken, det høye tempoet og uforutsigbarheten.
Og svakhetene... For, og dette er kanskje som å banne i kirken, jeg er ikke helt begeistret for Everything Everywhere All At Once. Jeg elsker det faktum at en slik underdog-film gjorde en massiv opptur på Oscar-utdelingen. Jeg elsker skuespillerne, dristigheten, estetikken og mye av humoren. Men den var for kaotisk for meg, og det skjedde for mye, hele tiden, akkurat som tittelen antyder. Det føltes som en film laget av et barn med store konsentrasjonsvansker som bare ville kaste nye ting i ansiktet på deg.
Og jeg opplever Good Luck, Have Fun, Don't Die på omtrent samme måte når vi kastes rett inn i den. Jeg elsker Rockwell, det har jeg alltid gjort, men likevel er jeg skeptisk til å begynne med. Åpningen gjør ingenting for meg, men så kommer filmen i gang, og det er en rekke virkelig herlige scener. Vi får mye mørk humor, og dette med å nesten spøke med skoleskytinger føles litt tilfeldig. Jeg skjønner poenget - det er surrealistisk - men det irriterer meg.
Jeg setter spesielt pris på scenene mellom Zazie Beetz og Michael Peña, som er veldig gode. Det er også et dypere, alvorlig tema i filmen som jeg synes det er viktig å ta opp: hvordan vi bruker kunstig intelligens og hva den gjør. Jeg er ingen dommedagsprofet når jeg ser åpningen av Terminator 2: Judgment Day utspille seg foran meg, men likevel bruker vi det til alt, overalt, til tross for at det er så mye usikkerhet rundt AI. Så ja, jeg liker temaet, og det fungerer. Det føles ikke påtvunget, selv om jeg føler at filmer om skurkaktig AI begynner å føles litt ... overbrukt. Når det er sagt, veier dessverre ikke noen få oppløftende, spennende og subtile scener, stilige bilder og talentfulle skuespillere opp for det i mine øyne. Det er fortsatt altfor usammenhengende, noe som betyr at jeg ikke bryr meg om hva som skjer, og jeg bryr meg heller ikke noe særlig om karakterene.
Denne filmen hadde tjent på å bli kuttet ned med et kvarter og et par justeringer til i manuset. Det er noe veldig bra her, midt i kaoset av raske klipp og uventede hendelser, og vet du hva? Jeg skulle gjerne ha sett noen flere mobile zombier på skjermen.