Selv om den har noen få auteur-trekk, er * Histoires de la Nuit (The Birthday Party) * det motsatte av det man normalt forventer av en film som deltar i konkurransen på filmfestivalen i Cannes. For ja, Léa Mysius’ nyeste verk (en filmatisering av Laurent Mauvigniers bok med samme tittel) gir anledning til et par interessante refleksjoner om menneskets natur og verdien av tillit, og det er et kulturelt perspektiv på flere aspekter, men dette er først og fremst en rask, kompakt spenningsfilm der spørsmålene om hvem som er hvem og hva som kommer til å skje, holder deg på tå hev. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting (det var faktisk et friskt pust på festivalen), og filmen oppfyller formålet sitt det meste av tiden.
Filmen klarer å bygge opp spenningen på en grei måte i enkelte scener, og den franske landsbygdsmiljøet gir helheten et unikt utseende og preg. Den er ikke forutsigbar, siden den har et par velkomne overraskelser i ermet, og den har en svært personlig form for humor som effektivt kan få deg til å le på en svært nervøs og urovekkende måte. Imidlertid føles den også litt billig på noen områder, og avslutningen, selv om den henger sammen narrativt, føltes klossete i utførelsen.
Noe av det mest irriterende for meg personlig hadde å gjøre med lyddesignet, spesielt den kjedelige, repeterende bakgrunnsmusikken og bruken av svært enkle, utdaterte lyder som spilles VELDIG HØYT i miksen for å prøve å øke sjokkeffekten. «Histoires de la Nuit» er mye bedre når karakterene selv bygger opp spenningen gjennom dialog, og den minnet meg av og til om Tarantinos stil, bare med den nevnte europeiske stemningen.
Disse karakterene fungerer stort sett helt fint, med gode prestasjoner av Hafsia Herzi (Nora), Bastien Bouillon (Thomas), Benoît Magimel (Franck) og Monica Bellucci (Cristina), samt det lovende, prepubertale talentet Tawba El Gharchi som – mer enn hovedpersonen – fungerer som det overbevisende bindeleddet mellom dem alle. Jeg likte utviklingen av paret (Nora og Thomas), der mannen gradvis blir en mer fengende, ironisk versjon av seg selv, mens kona formidler en særegen følelse av smerte, alvor og hemmelighold. Å gi Bellucci en birolle (som en kunstnerinne og nabo) innebærer imidlertid åpenbare risikoer, ettersom hun tydelig stjeler rampelyset i flere scener med sin karakteristiske stoiskhet og dype uttrykksfullhet. Franck får også brødrene sine til å virke undermålige, men trioen passer godt inn i stemningen.
Etter hvert som situasjonen uunngåelig blir mer ubehagelig og mysteriet holdes godt skjult en stund, blir det som virket som en enkel utpressingshistorie til en mer personlig affære, også for tilskueren, og det er kanskje filmens største bragd, selv om den ikke prøver seg på noe spesielt nytt eller imponerende. Den setter begrepet familiebånd på prøve og handler om forsoning og skyld, og når handlingen tar en uventet vending, er den også godt avveid. Alt i alt er det en grei thriller som jeg ikke angrer på å ha sett, men med en klønete avslutning som svekker ettersmaken den etterlater.
