Akkurat. Filmen heter « Water Park Shark ». La oss starte der. Jeg elsker titler som så tydelig forteller deg hva du faktisk kommer til å få se. Samtidig kan du jo spørre deg selv: hvem tror egentlig at en film med denne tittelen er verdt å kaste bort nitti minutter av livet sitt på? Svaret er undertegnede. Jeg elsker gode filmer. Men jeg elsker også virkelig dårlige filmer. Jeg er stadig på jakt etter noe som kanskje kan overgå *The Room*. Jeg vet det, det kommer aldri til å skje, men håpet lever evig. Men tilbake til * Water Park Shark*.
Handlingsreferatet, hvis noen er interessert:
«Når store hvithajer stormer et badeland på Cape Cod, må en tidligere fotballstjerne som nå jobber som livredder, sammen med ekskjæresten sin – som tilfeldigvis også er byens politisjef – avdekke den sjokkerende hemmeligheten som lokker havets største rovdyr til stedet, før det er for sent.»
Så, hvem er hjernen bak dette vannspektaklet? Jo, Anthony C. Ferrante, selvfølgelig. Mannen som ga oss «Sharknado». Han ser aldri ut til å bli lei av å svømme med haier. Og likevel er det noe edelt ved å vie karrieren sin til å lage virkelig dårlige filmer. På et vis fungerer det, for det er vel få filmelskere som ikke har hørt om haitornadoen?
Det ligger ingen rakettvitenskap bak handlingen eller manuset. Dialogen svinger ofte mellom å være treig og, helt ærlig, pinlig.
Og når vi snakker om pinlig, må vi selvfølgelig presentere filmens rollebesetning. I hovedrollen som Austin ser vi Matthew Dame, som bare har medvirket i et par kortfilmer. Dette blir ikke hans store gjennombrudd. Politisjefen spilles av Chelsea Gilson, som har hatt cameo-opptredener i ulike TV-serier og en mindre rolle i «Dolemite Is My Name». Det er overhodet ingen kjemi mellom dem. Jeg klarte så vidt å bestå kjemifaget på barneskolen, men disse to scorer faktisk under null.
Filmens store navn er David Chokachi. Ja, «stort navn» er kanskje å strekke det litt langt, men han spilte tross alt Cody Madison i «Baywatch» og er derfor filmens stjerne. Her spiller han Coach. Du vet, en av de avslappede fyrene som hovedpersonen ser opp til, og som drysser one-liners og visdomsord rundt seg. Det er noe her som svinger mellom vag sjarm og det som er rett og slett pinlig.
Vi har ingen kjemi, så hvorfor ikke bare ligge sammen, så vi kan få det overstått?
Du har selvfølgelig allerede gjettet hvor dette bærer hen. Nei. « Water Park Shark » er ingen ny klassiker. Den er virkelig, virkelig dårlig. Dessverre er den ikke dårlig nok til å være god. Men ja, den har noen få underholdende øyeblikk, selv om jeg aldri helt klarer å finne ut hvordan haiene faktisk kommer seg inn i rørskliene – men det er å be om for mye å få en forklaring på. Å, og nevnte jeg at filmen også er skikkelig stygg? Spesialeffektene er ekstremt dårlige, som forventet. Uten å forsvare den, lurer jeg på hvorfor folk som er involvert i lavbudsjettproduksjoner av denne typen ikke stoler mer på AI. Dette er Ferrantes niende haifilm. Det er faktisk verdt litt applaus. Når det er sagt, vil jeg heller at du bruker tiden din på å se en av de mange haifilmene som i det minste er litt spennende.
Du kan trygt hoppe over « Water Park Shark ».