Dexter: Sesong 6

Sesong 4 av Dexter var fabelaktig. Der stod familiefaren, drapsmaskinen og broren Dexter, i en intens og skremmende jakt på en seriemorder som hadde litt for mye til felles med ham selv. John Lithgow var nær perfekt som Trinity Killer, hvis handlinger i sesongfinalen etterlot flere millioner seere med gåsehud. Endelig fikk vi en morder som kunne matche Dexters karisma, tankegang og metodikk.

Men så kom sesong 5. Vi fikk ingen listig seriemorder, ei heller gleden av å se Dexter slå seg løs med sin mørke passasjer i en ukontrollert drapsorgie. I stedet fikk vi en klønete fortalt historie om Lumen, ei jente med planer om å hevne sine voldsmenn. Dexter ble dratt inn i en konspirasjon manusforfatterne ikke maktet å fortelle på ryddig vis. Kontinuitet ble byttet ut med forsøk på å sjokkere, og Dexters budskap forfalt mens de forvandlet Lumen fra offer til morder. Jeg trodde poenget med Dexter var å gi ham utfordringer både mentalt og fysisk, ofte i form av mordere som trekker paralleller til ham selv.

Dessverre fortsetter sesong seks i samme tråe spor. Nok en gang finner Dexter ut at han mangler noe i livet sitt, og i sjette sesong er det religion som er temaet. Vår drapsmann er derfor en religiøs kar med en seks-sju skruer løs, som utfører bibelske dommedagshandlinger på tvers av Miami. Og jeg skjønner hvor de vil. Seriemorderen Dexter, på leting etter sin religion? Absolutt engasjerende. Det samme kan ikke sies om sesong seks som helhet.

Dexter har slitt med kontinuitetsproblemer lenge, men sprekkene i fasaden har aldri vært tydeligere. Tror manusforfatterne vi er dumme? Sesong seks lider ikke bare av lat skriving, men også av karaktermessige brister. Dexter er ingen idiot - så hvorfor han nå sender mobilvideoer av seg selv (!) til en gal drapsmann (!!) som sannsynligvis ville brukt videoen mot ham (!!!) er en gåte for meg. Manusforfatterne benytter seg gang på gang av billige unnskyldninger for å rettferdiggjøre flaksfaktoren til Dexter, og det duger ikke lenger. Jo, da - man kan forstå handlingen til tross for plotthull, men det betyr ikke at hendelsene er sannsynlige av den grunn.

Case in point: Detektivene har alltid vært på mordsteder før Dexter, men når et stort, religiøst maleri av ham selv preger en hel vegg av mordscenen har de plutselig bestemt seg for å vente på ham. Høres ikke det veldig... beleilig ut? Eller hva med at Detektiv Batista tror på at dommedagsvideoene på nettet faktisk bare er "rare spøker", når det er hundrevis av religiøse artefakter i leiligheten han er i? Kom IGJEN, da. Dette er prakteksempler på lat skriving, og det er flere av dem der de kom fra.

- Hvis jeg stirrer skikkelig, skikkelig hardt, så kan jeg faktisk se meg selv i pannen din!

Dexters appell ligger i at absolutt alle har en mørk passasjer. Alle har sine dystre sider de helst vil holde skjult for omverdenen. Derfor vil vi at Dexter skal finne mening, og kanskje til og med lykke, midt i drepingen. Det er noe ufattelig fascinerende med Dexter, i evig kamp med sine indre demoner. Om enn større i omfang, er budskapet fremdeles klart - alle har sitt å skjule. Manusforfatterne har, til tross for tidligere sesongers problemer, alltid latt Dexter lære noe - i sesong seks har han i stedet stagnert, og fremstår som en skygge av seg selv fremfor seriemorderen med laserfokus.

La oss for all del ikke glemme forholdet mellom Dexter og Debra, som alltid har vært et av høydepunktene. Vi har fulgt dem gjennom tykt og tynt, briste eller bære, men alltid visst at Debra egentlig ikke kjenner broren så godt som hun vil ha det til. I sesong seks finner hun ut av og utforsker dette, og lander på en mildt sagt ubehagelig konklusjon. Om det noen gang fantes karakterbrister, er dette forholdet definisjonen.

Deler av Dexter fungerer fortsatt. Mordene han begår på eget primitive initiativ er fremdeles skremmende underholdende, og Michael C. Hall er like iskald og karismatisk som alltid i rollen han ble født til å spille.

Sesong seks starter bra, men den kunne ha blitt så mye, mye bedre. Dexter skinner idet han snakker med sine ofre eller tenker tilbake på Rita, og er troverdig forvirret i tiden han tilbringer med sønnen Harrison. Dessverre droppet manusforfatterne ballen midtveis, og endte derfor opp med en - greit nok - sjokkerende avslutning, som ikke nødvendigvis hadde den beste oppbygningen.

Men om jeg skal se sesong sju? Ja, selvfølgelig. Jeg har fremdeles håp, selv om det begynner å svinne hen.