Julie Delpy er mest kjent for sine rolle i Before Sunset og Before Sunrise, men var i tillegg til hovedrolleinnhaveren også forfatter og regissør bak suksessen 2 Days in Paris. Nå er hun tilbake med oppfølgeren. Er det en verdig oppfølger?
I form av et dukketeater forklarer Marion fødselen av et barn, seperasjonen fra hennes forrige kjæreste og hvordan hun møtte Mingus, hennes nye samboer. Sammen har de to klart å skape et harmonisk hjem for barna deres, men med ankomsten av Marions familie (faren, søsteren Rose og hennes kjæreste Manu) fra Paris kommer også totalt kaos. Filmen kan kanskje omtales som en sofistikert versjon av Meet the Parents og rammen rundt filmen er sånn sett ganske grei.
Hvem sa at dukketeater kun er forbeholdt barn? Her snakker vi interaktivitet...
Filmen forsøker å fokusere på kulturelle forskjeller og de humoristiske situasjonene dette skaper - i likhet med 2 Days in Paris. Og oppbygningen på dette fungerer fint. Noe som drar filmen fremover i tid er Marions kunstutstilling, og jo mer denne nærmer seg jo flere komplikasjoner og avstikkere dukker opp uten at disse nødvendigvis blir utdypet og oppklart. I stede rotes dette sammen med filmens til tider overdrevne og forvirrende følelsesspekter. For eksempel forteller Marion i sin dukketeater sekvens at hun er bekymret for faren fordi moren hennes har dødd. Denne tragedien er et eksempel på ting som ikke får nok oppmerksomhet av filmen. I tillegg er det flere avstikkere som aldri utvikler seg videre som Mingus sin fascinasjon av Barack Obama og Rose sitt forhold til Manu. I stede lar handlingen seg forvirre av overdrivelser og et litt forvirrende følelsesspekter. Mens kulturelle forskjeller og drama drev 2 Days in Paris fremover blir dessverre 2 Days in New York litt rotete i sammenligningen.
Når det er sagt er dette likevel en intelligent komedie uten for mange klisjeer. Det er en film som ikke er redd for å være tullete uten at det blir en farse. Jeg vil rett og slett kalle den tullete på en fransk måte. Noe jeg synes det er deilig å krydre mine filmatiske bevandringer med. Filmen har altså behold sin europeiske røtter.
- Ikke hør på ham. Du ser på det blikket at han ikke vet han snakker om.
Det jeg var litt skeptisk til ved denne filmen var nettopp Chris Rock. Dette er ikke den sjangeren jeg forbinder med han for å si det sånn. Men merkelig nok fungerer han bra i rollen som den ansvarlige i filmen. Den eneste fornuftige blant en gjeng halvgale franskmenn. Chris Rock gjøre denne filmen verdig, og fungerer til tider bedre enn Adam Goldberg gjorde i forrige film. Chris Rock og Julie Delpy jobber sammen i en merkelig symbiose av fransk sjarm og nyansert humor. Det føles naturlig.
Oppbygningen på filmen er god. Møtet med familien hennes og kulturkræsjene er tydelige og tidvis morsomme. Dessverre er ikke forløsningen optimal, og jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha sett alt. Vanligvis liker jeg merkelige digresjoner, litt kaos og europeisk kultur i en filmverden som stort sett er preget av amerikansk historiefortelling . Men problemet dukker opp når filmene ikke klarer levere en fullført historie, og det er her 2 Days in New York faller gjennom. Når det er sagt er filmen koselig og morsom. Og den har små nyanser som fungerer godt. Jeg liker humoren, Chris Rock er flott og Delpy og hennes far er fantastisk sjarmerende.
- Slapp av, det er bare en liten øyebuse.
Totalt sett vil jeg si filmen er verdt en titt om ikke annet enn for å spe på med litt fransk sjarm. Er du fan av Woody Allen, upretensiøse komedier med europeisk preg og har sett forgjengeren til denne filmen ville jeg gitt den en sjanse. Den har flotte nyanser i språk og en fin blanding av subtil humor og galskap. Selv om 2 Days in New York er en unødvendig oppfølger er den ikke en ukurant film.