Searching for Sugar Man

Jeg vil si at det ikke er noe som er bedre enn en god dokumentar. Det er derimot sjeldent jeg finner en. Er temaet interessant, og en kommer inn under huden på karakterene, kan jeg godta dårlig kameraføring og lydbom i bildet. Er dokumentaren stilistisk spennende kan jeg godta et ikke fullt så interessant tema. Det beste er selvfølgelig å få servert kombinasjonen av dette. En god og spennende historie fortalt på en spennende, spenstig eller vakker måte. Det er derimot sjelden vare.

Searching for Sugar Man vakte min oppsikt tidlig i januar da jeg så trailer for filmen før en kinovisning av Hobbiten. Traileren var godt laget, og det virket som en spennende og fin historie. En historie jeg ville like. Når jeg i tillegg har en liten skaphippie boende inni meg, vakte selvsagt også musikken interesse.

Filmen handler om en ukjent artist som opptrådde på røykfulle barer i 70-tallets Detroit. På kalde vinterkvelder drev musikken hans gjennom bråket i barene. Sangeren var ikke ute etter å gjøre noe særlig inntrykk, og satt ofte med ryggen til publikum. Mannen var Sixto Rodriguez. Han ble oppdaget av noen produsenter som mente de hadde funnet den neste Bob Dylan, om ikke bedre. Men dessverre solgte ikke albumene, og kontrakten ble sagt opp. Sixto fortsatte å opptre litt her og litt der, men det var aldri et fokus i livet hans. Han brukte mesteparten av tiden sin på bygningsarbeid, og svært få visste om hans musikalske egenskaper.

På den andre siden av verden ble albumene hans derimot mottatt annerledes. Og på 70- og 80-tallet solgte hans to album enormt i Sør Afrika - men ingen vet hvordan musikken hans kom seg dit, og Rodriguez selv visste ingenting. Filmen tar for seg denne historien og litt om livet til Sixto etter at han fikk høre om sin sør-afrikanske suksess.

Det er ingen tvil om at dette er en utrolig og merkelig historie, og absolutt et flott grunnlag for en god dokumentar. Jeg blir nysgjerrig på hva som skjedde med Rodriguez, hvor ble han av? Når filmen sakte men sikkert nøster opp i dette blir en også irritert over finansiell urettferdighet. Filmen er også vakkert fortalt.

Dessverre må jeg med et tungt hjerte si at det hele faller litt igjennom.

Hva om de bare hadde hatt ett år til med heftig research? Ett år til med å komme ordentlig inn under huden på Sixto? Ville det ha utgjort en forskjell? Jeg tror virkelig det. Litt mer brukbart materiale og en 30 minutter lengre film, ville gjort en stor forskjell. Problemet er altså at filmen skuffer i forhold til menneskelig kontakt. Regissøren har ikke fått Sixto til å levere, noe som ofte vitner om at filmskaperne ikke har tilbragt nok tid med ham. Det er derfor trist at filmen ikke klarer å gi meg det jeg vil ha, for jeg er virkelig nysgjerrig.

Mystisk mann!

Malik Bendjelloul har ellers strukturert filmen godt. Temaet blir presentert fint. Veldig lite blir avslørt om Rodriguez i begynnelsen. Den beholder det faktum at han er et mysterium så lenge de kan. Det er først midtveis at vi faktisk får se ham, og da er det så lite høytidelig at det nesten er merkelig. Egentlig ganske antiklimatisk. Men det funker faktisk. Spesielt når en blir litt bedre kjent med hovedpersonen selv.

Det er en film som flyter rolig fremover, uten særlig tegn til overdrivelse. Musikkbruken fungerer utmerket. Det er selvsagt brukt veldig mye fra Rodriguez selv, noe som er fint.

Filmen er en smule overfladisk, men det skal sies at den har en viss feelgood-kvalitet over seg, og jeg sitter igjen med en sørgmodig glede. Jeg er ikke enig med oscaren. Det er en god filmen, men så ekstraordinær er den ikke. Var det mangel på andre dokumentarer?

For en musikkelsker, eventuelt en generell nysgjerrigper, så er denne filmen flott. Den innfrir ikke veien, men du står i det minste igjen med nysgjerrigheten pirret og ny musikk du kanskje vil sjekke ut.