The White Queen

Serien er basert på Philippa Gregorys bestsellende bøker i "The Cousins' War"-serien. Den forteller historien om rosekrigen i England gjennom øynene til de tre kvinnelige karakterene Elizabeth Woodville, Margaret Beaufort og Anne Neville. Elisabeth, og hennes giftemål med kong Edward har så langt vært hovedtemaet i serien.

Noe av det første som slo meg var estetikken. Det er en vakker serie hvor det ikke er spart på nærbilder med liten dybdeskarphet, noe jeg elsker. Det er vakkert, feminint og interessant. Og det er desverre ikke daglig kost i TV-serier.

Serien er på mange måter et kvinnelig innslag i en ellers temmelig mannsdominert verden av historiske dramaer. Det er uvanlig at en slik serie ikke skildrer kriger mer utfyllende enn den gjør. Og det er enda merkeligere at den innholder svært lite blod og gørr. Jeg savner det faktisk litt. Det går greit at det ikke er der, men dramatikken ville kanskje vært tydligere om de hadde slengt på litt blod. Krigene er også over latterlig fort, og serien beveger seg veldig fort fremover.

Det er ingenting å si på skuespillet. Serien er stappet av gode prestasjoner. Spesielt kan det være interessant å merke seg James Frain i rollen som "The Kingmaker" og Janet McTeer i rollen som Jacquette, moren til Elisabeth. Jeg synes også det var artig å følge med på Max Irons (Jeremy Irons' sønn) i rollen som Kong Edward.

Kongens og hans Kingmaker. Anspent stemning.

Et annet interessant innslag er den kommende kongen, Henry Tudor. Vi følger han allerede fra barneårene mens hans mor, Lady Margaret Beaufort (Amanda Hale) prøver å få tilbake ære og makt til familien. Hun lover sin sønn at han en gang kommer til å bli konge. Det virker veldig lite sannsynlig i serien, men vi vet jo alle hvordan det endte.

Historisk korrekthet har vært en annenrangs bekymring her, og den viser i stedet et glansbilde av tiden. Det er et rent, vakkert og romantisert England vi ser, noe som står stikk i strid med hva vi vet fra perioden. Game of Thrones, med sitt blod, gørr og møkk, viser sånn sett et riktigere bilde av hvordan 1400-talls England var selv om serien selvsagt er fantasy. Når det er sagt, er faktisk historien som fortelles i The White Queen noe av det som inspirerte George R.R. Martin til å skape det som nå er blitt Game of Thrones. En kan for eksempel trekke linjer mellom Stark og Lancaster med familiene på hver side av rosekrigen.

Snoochie Boochies!!

Krigene ser vi ikke, blod er det minimalt med og sexen er ikke veldig spenstig. Det er derimot veldig mye renspikket politikk og drama, og dét er spennende. Det er synd at serien spenner seg over så lang tid på så kort tid, for man kommer aldri i dybden på opphavet til de forskjellige problemene, og jeg tenker at det antagelig ville gjort serien mer spennende. Likevel sitter jeg her og venter på neste episode, så noe må de ha gjort riktig.

The White Queen er et verdig bidrag inn i en temmelig stor verden av periodedramaer, enten det er serier eller filmer. Det som gjør at den skiller seg fra en del andre ting er det faktum at den har et kvinnelig perspektiv. Og jeg liker det. Er du ute etter blod og sex, er nok ikke denne serien noe for deg. Liker du derimot historisk ukorrekt drama med vakker bildebruk og politiske intriger som mest sannsynlig er myntet på jenter, så synes jeg du skal ta en titt.