Brutal, ærlig og ubarmhjertig - britiske Steve McQueens 12 Years A Slave er en historisk film av det sjeldne slaget som vil kjennes på kroppen i lang tid fremover.
Vakre Louisiana-plantasjer med massive hvite hus og den stille surringen av gresshoppere. Alt som bryter stillheten er lyden av et knirkende tre. En slave henger fra treet, med tærne så vidt i bakken, og prøver å stabilisere seg mens andre slaver går forbi i bakgrunnen, uten lov til å hjelpe han. En av kanskje filmhistoriens mest rørende og vonde scener er en av mange i den kanskje beste filmen om slaveri i USA.
12 Years A Slave er den sanne historien om Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor), en afroamerikaner som ble født som en fri mann, og levde et lykkelig liv som fiolinist med familien i New York på 1840-tallet.
Solomon får et tilbud av to hvite menn om å spille med sirkuset deres, og etter å ha akseptert tilbudet drar han til Washington for å ha middag med mennene. Uheldigvis er ikke middagen en godhjertet gest, og etter et par glass vin for mange våkner Solomon dagen etter i lenker og innser at han har blitt robbet for sin identitet og solgt som slave.
McQueens 12 Years A Slave er ingenting annet enn et mesterverk, fylt av imponerende skuespillerprestasjoner og fantastisk billedspråk. Ejiofors skuespill er også fantastisk i filmen, og selv om han har flere nominasjoner for sine tidligere filmer, er det 12 Years A Slave som virkelig viser frem talentet den britiske skuespilleren besitter.
Et mer humant øyeblikk, delt mellom Solomon (Ejiofor) og hans eier Ford (Cumberbatch)
Og selv om Benedict Cumberbatch og Paul Giamatti også imponerer, så er det Michael Fassbender som en sadistisk, men likevel elegang slaveeier som skiller seg ut - på mange måter er han som den onde storebroren til Calvin Candie (Leonardo DiCaprio) i Django Unchained.
En scene hvor Fassbender pisker en slavejente før han sier "man does what he pleases with his property" viser en ny side av Fassbenders skuespill, og det er mer enn fortjent at han er nominert til Oscar for sin prestasjon.
12 Years A Slave vant beste film under Golden Globe, og fortjener Oscaren like mye. For ulikt andre historiske filmer føles ikke 12 Years A Slave som en forelesning om en viktig historie som ikke har blitt fortalt, men heller som et ærlig bilde av slaveri sett gjennom øynene til en mann som opplevde både slaveri og frihet. Filmen vil ikke fortelle deg hva som var galt og hvorfor, men fremkalle følelser heller enn meninger.
Og er det noe filmen klarer så er det å vekke følelsene dine. På mange måter er dette slavefilmenes Schindlers Liste - den samme historien fortalt gjennom bilder og en stillhet som er ufattelig vond.
En scene hvor vi ser Solomon lytte til skogens lyder er en enkel, men effektiv scene, hvor man ser lidelsen av flere år i fangenskap kun i blikket til Ejiofor.
Det er sjeldent en film fortjener Oscar mer enn 12 Years A Slave. En ærlig og vond film, men også en viktig en, som gjennom sitt poetiske billedspråk, fantastiske skuespillerprestasjoner og brutale ærlighet forteller en historie vi alle trenger å høre. Et mesterverk.