Dette er virkelig en snedig film laget på et kløktig skrevet manus. Subtile jokes, intern moro for språknerder som kicker på forskjellige uttale av diverse ord fra diverse dialekter i, den gang da, øst- og vest-Tyskland. Men man trenger ikke være lingvist for å skjønner at dette er et fantastisk lappeteppe av nostalgi og kommunisme som varmer en grå hverdag til en gyllen farge.
Så var det plottet. Vi befinner oss i 1990. Alex har en mor som blir comatoasted og i mellomtiden før hun mirakuløst våkner, har muren falt og den vestlige verden har fått innpass. Den eter seg vei gjennom hele øst-Tyskland og gjør slik vesten gjør; river ned, bygger opp, kommersialiserer. Dette føler Alex kan være grunn nok til at moren returnener i koma grunnet hennes patriotisme til kommunismen, og han må av den grunn holde det hele i 1990 slik at hun ikke får tilbakefall og forsvinner igjen. Puh.
Bra saker med andre ord. Det er selvfølgelig flettet inn en het romanse mellom Alex og sykepleieren til sin mor, i tillegg en noget sappy slutt, men men. Det kan da slettes ikke alltid være perfekt.
XTRA: En lusen trailer. Why bother..