Jepp, det er vampyrer det er snakk om. Ingen rølpete og mannevonde pøbeler heller, men av den stilfulle sorten. Ja, vi befinner oss på 80-tallet, men der andre gikk i fashion-suicide-fella og lagde contemporary art, gikk T. Scott den klassiske og riktige veien. Det er kanskje derfor denne filmen ofte blir sett på som en "bra" vapyrfilm. I tillegg er det også velkomponert klassiskmusikk som preger lydbildet. Untaket fins. Og det er manifistert i en subtil opptreden av gothikoner Bauhaus med låta Bela Lugosi is Dead. Praktfult.
Som seg hør og bør stikker flere og fler musikere snuten innom filmproduksjon med vekslende hell. Heldigvis er det snakk om David Bowie denne gangen. Han spiller John Blaylock som er en "aldrende" vampyr med livstrøtthet og generel misnøye med sin eksistens. Han treffer på Susan Sarandon i Sarah Roberts skikkelse som jobber på det lokale sykehuset med det treffende temaet; alrdingsprosessen. Heh, jepp, det går som det skal og vi farer inn i lyst og begjær, med tilsnitt til lesbisk aktivitet mellom våre to kvinnelige hovedrolleinnhavere. Den er god.
Slutningsrapport: dette er absolutt en film som bør presses inn mellom dagens epelepsifremkallende horror helvete som nærmest spys ut fra Hollowoods sykdomsbefengte mage i et sesongsbetont tempo. En god film med god stemning. To viktige kriterier som en hver burde følge foran valg av film. Forøvrig vil jeg legge til at subjektivitet og ikke masseinduvidualisme burde være som salt i grøten: kan virke feil men sitter som den skal.
XTRA: Commentary, billedgalleri og trailer. Standard oppsett spør du meg, men commentary er ikke til å kjimse av. Så ok får det bli.