
Når jeg sier at jeg begynner å bli lei av biopics, mener jeg ofte at jeg begynner å bli lei av formelen de så altfor gjerne hviler på. Rocket Man, Bohemian Rhapsody, Elvis, you name it. Disse filmene blir utrettelig kassa- og Oscar-agn, uten at de egentlig tilbyr så mye annet enn det man kan finne i en selvbiografi og på Spotify-spillelisten til artisten de handler om.
Men selv om jeg aldri blir begeistret for disse filmene, hender det av og til at det kommer en som imponerer. James Mangolds A Complete Unknown forteller historien om Bob Dylan. Eller, mer spesifikt, den forteller historien om Dylans vei til berømmelse og hans avgang fra folkemusikken for å skape sin egen identitet med rock and roll.
Denne mer kortfattede historien passer absolutt A Complete Unknown, og den lar oss grave dypere inn i Dylans karakter og de menneskene som formet hans tidlige liv og karriere. Sammenlignet med Baz Luhrmanns Elvis, som hopper fra viktige punkter i artistens liv med samme bredde og viktighet som en TikTok, gir Mangold oss virkelig tid til å puste inn i tiden og stedet Dylan slo igjennom i. For de av dere som foretrekker Dylans senere katalog, får dere dessverre ikke høre Timmy C fremføre så mye av den, men vi får rikelig med folkehits, inkludert fremføringer av andre låter fra datidens stjerner.
Timothée Chalamet er en absolutt stjerne i denne filmen. Hans portrettering av Dylan er like nyansert som den er fengslende å se på, og stemmen hans er heller ikke så verst, selv om det er øyeblikk der imitasjonen svikter, særlig når han synger. Likevel føles han perfekt rustet til å spille rollen som Dylan, spesielt den vi ser i denne filmen.
Noe som ofte irriterer meg når jeg ser en biopic, er når filmen forsøker å guddommeliggjøre artisten eller personen den følger. Selvsagt er disse personene av stor betydning, ellers ville de ikke hatt en film om seg, men det er et punkt der lovprisningen blir insisterende, og går utover bare å anerkjenne viktigheten og i stedet forsøker å etablere en ny tidslinje av verden, sentrert utelukkende rundt når denne kunstneren ble født, var aktiv og døde. Bohemian Rhapsody og til og med Oppenheimer gjør seg skyldige i dette, men A Complete Unknown vil ikke ha Dylan som sin gullgås. Den rollen er snarere forbeholdt Elle Fannings Sylvie Russo, som mange ganger føles som filmens hjerte.
Hun åpner ikke munnen for å synge på noe tidspunkt, og hun er heller ikke like forutseende som Monica Barbaros Joan Baez, men Sylvie føles ofte som vår POV-karakter gjennom hele filmen. Hun ser Dylans vei fra å synge i gamle kirker til utsolgte festivaler, og den stadig voksende følelsen av at han er i ferd med å bli for stor for henne, føles som om den bærer følelsene i store deler av filmens første halvdel. Dette er ikke for å gjøre Barbaro eller noen av de andre skuespillerne i filmen noen bjørnetjeneste. Barbaros sangstemme er utrolig å høre, og til tross for min motvilje mot biografier, ble jeg interessert i å vite mer om Baez selv. Edward Norton er også en sterk konstant gjennom hele filmen som Pete Seeger, en som begynner historien som Dylans mentor, men som også føler at han vokser fra ham mot slutten. Seeger er en fin sammenligning å ha med seg når vi følger Dylans fremgang, noe som gir filmen et fint tempo.
Noen av de ekstra cameoene og bifigurene introduseres på merkelig vis, spesielt Bob Neuwirth, som står bakerst i en heis og venter til kameraet peker på ham, som Nick Fury i de første MCU-filmene. Slike opptredener skaper samme følelse som JFKs nikk i Oppenheimer. I stedet for å skape en følelse av intriger, tjener de bare til å få deg til å slutte å tro at det du ser foran deg er en virkelig historie. De er konstruerte, corny, og dessverre en fast bestanddel av denne typen filmer.
Boyd Holbrooks opptreden som Johnny Cash har imidlertid ikke noe av dette, ettersom han kommer inn jevnt og trutt gjennom filmen, en truende tilstedeværelse som minner meg om den beste biografien i Walk the Line fra 2005. På noen måter ligner A Complete Unknown mye på den filmen, og siden den er spekket med noen klassiske Dylan-hits og mange andre sanger som får deg til å vippe med foten i kinosalen, ble det en fornøyelig kveld. Men til tider går den i fellen av å være en biografi, og i den første halvdelen kan det føles som om vi flyter gjennom et stykke liv med Bob Dylan. Sluttresultatet er imidlertid en velregissert, fantastisk spilt film som ville stått på egne ben selv uten Dylans musikk.