A House of Dynamite

Point Break-junkien i meg synes det er synd at den alltid talentfulle og stilsikre Kathryn Bigelow de siste årene stort sett har viet seg til politiske thrillere med militærtema. Hurt Locker, Zero Dark Thirty, Detroit og nå denne apokalyptiske dommedagsskildringen av hva som skjer inne i Det hvite hus hvis en vildfaren atomrakett uten avsender kommer inn i amerikansk luftrom.

Premisset her er tilsynelatende betimelig. Krig i Midtøsten, krig i Ukraina, krig i Russland, borgerkrig i Myanmar og en oransje diktator som president i USA, hvis bramfrie retorikk ofte inviterer til spørsmål, kritikk eller direkte hån. I Netflix' nye spenningsthriller får Det hvite hus informasjon om en innkommende atombombe, og i 152 minutter har blant andre kaptein Olivia Walker (Rebecca Ferguson) og forsvarsminister Reid Baker (Jared Harris) den stressende jobben med å forsøke å finne ut hvem som sendte raketten, hvor den vil treffe, hvordan motangrepene ser ut og hvem den amerikanske presidenten vil bli tvunget til å hevne seg på.

A House of Dynamite er en slags blanding mellom HBO-klassikeren West Wing og panikken i Bin Laden-jakten fra Zero Dark Thirty, uten at den noen gang klarer å fange den interessante politikken i den førstnevnte TV-serien eller nerven i Bigelows anerkjente 9/11-drama. Det er mye av ingenting, dette. Mange nærbilder av stressede ansikter, mange videokonferansesamtaler som aldri ser ut til å føre noen vei, og selve dommedagsprofetien dras så mye ut av Bigelow at det begynner å føles kjedelig etter 100 minutter. Det er dessverre ingen spenning i denne filmen, og selv om Bigelow er rutinemessig stilsikker når det gjelder å regissere karakterene sine, synes jeg ikke at verken Ferguson eller Harris gjør spesielt troverdige prestasjoner.

Det er selvsagt en grunn til at Bigelow og manusforfatter Noah Oppenheim (som også har skrevet Netflix' De Niro-serie Zero Day over samme tema) har valgt å strukturere denne filmen slik de har gjort. Der hver karakters subjektive reaksjon på den forestående dommedagen liksom spilles om igjen fra start selv om resten av filmen har beveget seg videre, men for meg som seer dreper det ikke bare spenningen og fremdriften, det føles litt som en endeløs Groundhog Day som jeg i grunnen bare vil skal ta slutt. Det er også en åpenbar logisk brist i hele premisset som gjør at jeg blir sliten allerede etter en halvtime. Synopsen, som består av spørsmålet: "Hvem angriper oss og hvem skal vi slå tilbake mot, uten å vite helt sikkert", henspiller selvfølgelig delvis på Irak-krigen og CIAs mangelfulle etterretning om masseødeleggelsesvåpen, men når det blir klart at det amerikanske rakettforsvaret kan skyte atomstridshodet ut av luften og dermed redde Chicago, skjønner vi naturligvis at hvis USA nå slår tilbake og sender sitt eget atomstridshode, så er det vel bare Kina eller Russland som kan gjøre det samme. Dette skaper en evig loop av intethet, noe som i seg selv dreper den iboende nerven i premisset.

Men det er gode ting her. Det er også noe bra. Elba er helt grei som USAs president, og det er mange flotte bilder fra innsiden av Det hvite hus (eller noe som skal se ut som Det hvite hus). Det er bare ikke en veldig spennende film, og en film som til syvende og sist ikke har noe å si. I hvert fall ikke noe som er verdt å lytte til.