Ikke bare har den unge New Yorkeren Sammy blitt rammet av kreft, men byen har også blitt invadert av lydsensitive monstre fra det ytre rom! På toppen av det hele må hun i tillegg til sin ekstremt intelligente katt Frodo også slepe med seg en uvitende engelskmann som verken er her eller der. Velkommen til Day One - når en av verdens mest støyende byer blir stille for alltid, hva er da neste trekk?
Muligens et teit premiss for en prolog, men takket være Lupita Nyongos likegyldige karakter fungerer handlingen i sin enkelhet. Hennes rollefigur Sammy kjempet med døden lenge før romvesenene landet på jorden; disse skapningene virker mest som en ulempe i hennes søken etter før-døden-nostalgi, noe som bringer oss til filmens sanne hjerte som ikke slutter å slå før rulleteksten: et blomstrende vennskap som oppstår midt i den sønderrevne metropolen. Joseph Quinn spiller filmens andre hovedperson, en tafatt ungdom som finner motet sitt gjennom Sammy og ikke minst katten Frodo, som dukker opp som en liten pelskledd skytsengel midt i alt blodbadet. Det er en uventet søt film.
Det er bare synd at den også må være så forbasket forutsigbar, for filmen tar egentlig ikke flere sjanser enn dem vi allerede har sett i tidligere A Quiet Place -filmer. Filmen føles som en forlenget versjon av den fantastiske introsekvensen i den andre filmen, der menneskene begynner å innse at de må holde kjeft for å overleve. Her ville jeg se mer av menneskenes dumhet i møte med en utenomjordisk trussel, og vi får litt av det, men veldig lite av det. Oppfinnsomheten fra de tidligere filmene føles litt fraværende, ettersom hele poenget med filmen er å følge noen karakterer i begynnelsen av invasjonen. Jeg hadde nok forventet meg litt mer skremmende kaos denne gangen, ettersom New York ser ut til å ha ting under rimelig kontroll litt for tidlig i filmen. Dette, og en noe avtagende realisme, gjør at selve spenningen lider jo lenger filmen går.
Det er likevel en rimelig spennende og underholdende liten thriller som, i likhet med sine forgjengere, bør oppleves på kino. Den lever kanskje ikke helt opp til sine strålende forgjengere, men det er en effektiv liten prequel som leverer mer av den stille spenningen som er filmseriens vellykkede ryggrad. Her er det nok av monsteraction for dem som følte at det ikke var nok av det i den forrige filmen, og her er det nok av sjarm for dem som er ute etter litt håp i skrekkfilmene sine, men det er lite av det gyset som forgjengerne bød på.