Barbie

Hva skjer når en leke begynner å tenke på døden? Indiefilmskaperne bak Ladybird og The Squid and The Whale har tatt på seg oppgaven å fortelle historien om Barbie, men ikke den historien du har forestilt deg. Denne Barbie legger ut på en livsforandrende reise inn i vår virkelighet for å finne jenta som har gitt opphav til dukkens dødsangst, og ikke bare oppdager hun bittersøte sannheter om menneskenes verden, hun innser også at hun er mer enn det hun opprinnelig ble skapt for å være. Groovy!

Jeg har ikke noe spesielt sterkt forhold til Mattels plastdukker, bortsett fra de gangene jeg rev håret av søstrenes dukker og kastet dem ut av vinduet da jeg var en bråkete guttunge. Jeg hatet ikke dukkene, de symboliserte bare alt vi gutter hatet: mote, sminke, jentekvelder og - Gud forby - ponnier! Men i Greta Gerwigs versjon er Barbie mye mer enn det: Barbie er en revolusjon i leketøysindustrien, hun er essensen av hyggelige barndomsdager, hun er et sjokkerende rosa feministisk symbol som kommer i alle kulturelle varianter og størrelser, hun er en urealistisk, verdensfjern idé om skjønnhet som jenter kjemper for å oppnå. Hun er perfeksjon, hun er en defekt, hun er Barbie, rett og slett.

I filmskaperen Greta Gerwigs Barbie verden er Barbie litt av alt: Det er en fargerik Lego Movie for voksne. Det er en finurlig metakomedie med musikalske innslag, det er en politisk ladet historie om den evige kampen mot patriarkatet, det er en eksistensiell reise om å finne sitt sanne jeg i en forvirrende verden. Gerwig har forvandlet merkevaren til sin egen lekestue, noe som på den ene siden er en forfriskende vinkling i en mengde mer eller mindre fantasiløse lisensfilmer, men på den andre siden er det også en overlesset film som ikke alltid klarer å sy sammen alle sømmene i filmen. Likevel er det en morsom fornøyelse, til tross for sine mangler.

Margot Robbie er virkelig god som den stereotype Barbie dukken som prøver å finne sjelen sin etter å ha innsett at hun ikke lenger kan leve det perfekte Barbie livet. Det er mange intime scener der Barbie opplever det virkelige livets komplikasjoner, og disse er filmens høydepunkter. Men det er Ryan Gosling som stjeler rampelyset, og han er helt vanvittig morsom i rollen som Ken, en avbleket, blond, enfoldig dukke som fortsatt lengter etter Barbie selv om hun har plassert ham i vennesonen. Overgangen hans fra feminin strandgutt til ren douchebro er herlig tåpelig og gir filmens største latter.

Men når Gosling ikke briljerer med sitt nærvær, faller også filmen til jorden under de mange forsøkene på humor, spesielt når noen alvorlige øyeblikk ble forminsket av den obligatoriske billige vitsen. Den økte realismen er morsom, om enn ujevn. Teknisk sett fungerer den Dr. Seuss-doftende LSD-trippen veldig bra til å begynne med, med produksjonsdesign og fotografering som fungerer effektivt. Når Barbie når vår mer deprimerende virkelighet, ødelegges imidlertid kontrasten av Mattels hovedkvarter, som av en eller annen grunn er like vilt som Barbie sin verden. Will Ferrell blir raskt en slitsom klovn i rollen som Mattels administrerende direktør, og måten han er integrert i filmen på føles mer merkelig enn morsom. Det er mange scener som kunne vært kuttet ut av denne filmen.

Det er også en historie mellom en mor og hennes fraseparerte tenåringsdatter som blir borte i miksen, og det er lett å miste oversikten over den emosjonelle tråden når fortellingen blir for omstendelig og vinglete mot den siste, tettpakkede akten. Barbie er like feirende som den er kritisk til dukkens betydning, men plukker også noen enkle stereotype poeng underveis. Samtidig setter jeg pris på mye av den sære tonen Gerwig har valgt her. Hun kunne ha gjort det enkelt for seg og laget en konvensjonell reklamefilm for Mattel - noe den i bunn og grunn er - men her er det også mye som handler om kjønnsroller og bedriftskultur, noe som gjør den litt mer fargerik.

Til syvende og sist er Barbie en ujevn, men underholdende metakomedie som ikke er redd for å ta merkelige veier - som å skape en politisk konflikt i leketøysland mellom Barbies og Kens - men som er litt for klønete i sin forkynnelse. Det er mange ideer her som kjemper om plassen, og det gjør at et knippe karakterer fremstår som stort sett glemte, men det er også et driv bak Barbie sin eksistensielle reise som gjør den til mer enn bare rosa plast og glitrende frisyrer.