Beau is Afraid

Det synes ikke å være tvil om at Ari Aster lider av «mammaproblemer». Dette temaet ble først utforsket i Asters debutfilm, Hereditary, men nå ser regissøren nærmere på temaet i sin nye film, Beau Is Afraid, som går helt opp i armene om ødipale komplekser. Med sin tre timers spilletid går filmen over toppen og fortaper seg dessverre underveis.

Asters to første filmer – Hereditary og Midsommar – hadde stor suksess på skrekkscenen og har bidratt til å posisjonere indieproduksjonsselskapet A24 som ledende innen amerikansk indiefilm. Sammen med Robert Eggers og Safdie-brødrene har Aster bidratt til å gjøre A24 til de nye barna på blokken av amerikansk kino. Forventningene har derfor vært høye til hans nye morsomme thriller, som utforsker det dysfunksjonelle forholdet mellom hovedpersonen Beau og hans manipulerende mor Mona. Beau Is Afraid har et interessant premiss, men ender opp med å inkludere for mange distraksjoner underveis. Filmen blir rett og slett for latterlig, og mister seg selv og seeren i sin galskap.

Beau er en middelaldrende einstøing som bor i et fattig og farlig nabolag. Han er redd for det meste, og blir ofte truet av hjemløse, ranere og tatoverte voldelige psykopater. Han må besøke moren sin, noe som utløser en kavalkade av hindringer som utgjør filmens tre timer lange handling - og det er her filmen bryter sammen. Beaus lange odyssé blir en for rotete affære, overveldet av store WTF-øyeblikk som tar bort alvoret i den dramatiske fortellingen.

Beaus angst uttrykkes på en nesten ekspresjonistisk måte i filmuniverset. Omgivelsene hans er rent kaos, og filmen befinner seg i en flytende tilstand mellom virkeligheten og Beaus tolkning av den. Det fattige nabolaget han bor i blir fremstilt som altfor truende, med hjemløse som ser mer ut som zombier. Det er et skittent, fordervet bylandskap som minner om Travis Bickles menneskesyn. Beaus frykt kan virke enten berettiget eller helt irrasjonell, avhengig av hvordan virkeligheten tolkes.

Men filmen har også gode ting for seg. Beau Is Afraid er på sitt beste når fortellingen fokuserer på mor/sønn-dynamikken og utforsker Beaus urolige barndom. Dramaet er mest overbevisende i disse sekvensene, og den ubehagelige spenningen mellom Beau og moren utgjør filmens beste øyeblikk. Spesielt var bruken av Mariah Careys pophit, Always Be My Baby, i en ganske ubehagelig scene et morsomt og sprøtt øyeblikk. Sangen er plassert i en pervers kontekst som gir teksten et helt nytt ødipalpreg:
"Du vil alltid være en del av meg,
Jeg er en del av deg på ubestemt tid,
Gutt, vet du ikke at du ikke kan unnslippe meg,
Å kjære, for du vil alltid være babyen min»
Mariah Careys romantiske ballade kan ikke høres på samme måte igjen.

Beau Is Afraid har et interessant utgangspunkt, men plages av for mange plotvendinger som kan fungere på et tematisk nivå, men fremstår som klønete dramaturgimessig. Ari Aster har nå tre filmer under beltet, hvorav Midsommar fortsatt er den beste, og Beau Is Afraid avslører regissørens svakheter.