Boardwalk Empire: Sesong 2

Det var mange som ble bergtatt av første episode i sesong én. Martin Scorsese la listen høyt, og alle var enige om at HBO hadde lykkes nok en gang. Jeg var imidlertid ikke solgt med det samme. Det duse fargefilteret passet godt til 20-tallsstilen gjengitt i kulisser og kostymer, men det ble litt for polert. Jeg følte at det ble kunstig, og jeg brukte noen episoder på å overse nettopp dette. Det tok heldigvis ikke lang tid før iskalde avgjørelser, intens handling - og en Steve Buscemi i rollen han ble født til å spille - overskygget de glansbildeaktige kulissene.

Der den første sesongen var en lang introduksjon av plottet, med mye rett på sak-action, og relativt få rollefigurer man trodde på, tar sesong to sikte på å samle trådene og utvikle de ulike karakterene. Jimmy har blitt voksen - endelig. Etter å reddet faren sin fra forgiftning, har de to nå gått sammen for å ta Atlantic City tilbake. Det noe snodige forholdet til moren blir også utforsket videre, og de tre skjebnene veves sømløst sammen etterhvert som historien forløper.

Steve Buscemi fortsetter som seriens ryggrad i rollen som Nucky Thompson, og selv om han får hendene fulle med Jimmys svik, brorens udugelighet, familiens påtrengende kristne tro, Chalky Whites drapsanklager og sine egne valgfuskanklager, tar han det hele med stoisk ro. Jeg tror på Nucky der han spiller urokkelig ovenfor sine konkurrenter og ydmyk innenfor hjemmets fire vegger. En mer kynisk type skal man lete lenge etter, men man er bare nødt til å like ham.

Jimmy har store ambisjoner om å ta alt fra Nucky, men først må han vinne denne stirrekonkurransen.

Den første sesongen introduserer Chalky White som en litt mystisk type, og det var litt vanskelig å få helt taket på hvem han var. Etter et ublidt møte med Ku Klux Klan havner han i politiets søkelys, og vi får se mer av mennesket bak forretningsmannfasaden. Det er et spennende (og litt ubehagelig) innblikk som både viser hans sterke som svake sider og legger et godt grunnlag for veien videre.

FBI-agenten Nelson Van Alden mistet grepet allerede i den første sesongen, og det er fornøyelig å se hvordan hans fall fortsetter mot en tilsynelatende bunnløs avgrunn. Hans kommende farskap får mye plass, og livet hans ser ut til å gi etter for Murphys lov. Dessverre må han dele mye av tiden på skjermen med den irriterende og ubestemmelige Lucy Danziger. Heldigvis er Nelson av en så sterk karakter at han lett trumfer alle sine motspillere.

Nelson Van Alden: - The child is crying. It's an incredibly penetrating sound. Klassisk Nelson...

Med 30-talls politikk som bakteppe ligger ikke nødvendigvis alt til rette for en lettfordøyelig serie, men alt serveres i såpass små porsjoner at man ikke trenger over snittet innsikt for å forstå handlingen. Tilgjengeligheten gjør at man som seer kan slappe av og heller nyte det mellommenneskelige med maktkamp, konspirasjoner, og selvfølgelig brutal vold.

Alt i alt skildres bakrusen etter festen i den første sesongen, hvor livet som gangster var en dans på roser. Dette kunne gitt en følelse av et historiemessig pliktløp, men det er bare underholdende at det røskes opp litt i de etablerte rollene - en slags syndeflod som lar oss starte på nytt i tredje sesong. Med større fokus på solide sidehistorier blir sesong to en komplett seeropplevelse med godt fordelte mengder drama og spritforbudsaction.

Selvfølgelig er det en synd, barnet mitt. Alt er synd, veldig synd.