Caught Stealing

Så mye som jeg elsker Black Swan, Requiem for a Dream og The Wrestler, er det ikke til å komme bort fra at Darren Aronofsky gjentatte ganger har fortalt oss alle at han hater oss gjennom flere filmer, historier og dramaturgiske knep og manøvrer. Hans sjeldent sjenerte avsmak for menneskeheten og dens mørke sider har blitt åpent og rått kritisert, eksponert og skildret på en måte som ofte har skapt en vanskelig definerbar følelse av utilstrekkelighet hos meg som tilskuer. Da han i Noah og Mother også ga både én og 2000 støvler til kollektiv tro og religionens makt over mennesket, følte jeg for meg selv at vi aldri ville få se en film med et litt mindre deprimerende budskap fra den ekstremt talentfulle Aronofsky. Men der tok jeg feil. Under den harde overflaten skjuler det seg en grovkornet, litt rå og morsom underholder, og Darren har med denne filmatiseringen av Charlie Hustons kritikerroste bok laget sin hittil mest lättsinnige film.

Caught Stealing er ikke en popcornfilm. Det er ikke akkurat Marky Mark og The Rock som gjennom uheldige omstendigheter havner i trøbbel med trippelmafiaens representanter. Det er det ikke. Darren vet likevel å bygge uhygge og skape karakterer med dybde, nyanser og den plagede, mørke sårbarheten som gjør spesielt The Wrestler så utrolig god. Handlingen utspiller seg i Brooklyn, New York. Året er 1998, og vi følger den unge Hank, en vikarierende bartender som to år tidligere ødela sin kometkarriere som baseballstjerne ved å kjøre en Pontiac inn i en telefonstolpe i fylla. Hank lider under ulykkens demoner, drukner ulykken i sprit og øl og håper at hans elskede San Francisco Giants en dag skal ta seg til finalen i MLB World Series. Ved hans side står kjæresten Yvonne (Zoë Kravitz), som desperat prøver å få ham til å slutte å drikke, slutte å gruble over "det som kunne ha vært" og prøve å leve i nuet, alt mens naboen og den nye vennen Russ selger dop i mengder som ville fått selveste Escobar til å svette av misunnelse.

Hank vet imidlertid ingenting om Russ' forretninger, og går derfor naivt nok med på å passe katten hans mens han reiser hjem til London for å delta i farens begravelse. Noe han selvfølgelig aldri skulle ha gjort, for både den jødiske mafiaen og den russiske mafiaen er ute etter store summer med skjulte narkotikapenger som Russ har fått tak i og gjemt unna. Når alle finner ut at det er Hank som har nøkkelen til Russ' kattedrittpregede leilighet og dermed nøkkelen til pengebingen, begynner en katt-og-mus-lek av uforholdsmessige proporsjoner der den pressede Hank nå må bruke all sin list for å slippe unna med livet i behold.

Som forventet, og som i boken, lar Darren Aronofsky New York fungere som en tredje karakter her, og velger å eksponere byens grusomme bakside i stedet for å bygge opp det slitsomt romantiserte bildet av byen som vi blant annet så i Spike Lees siste dramafiasko. Brooklyn anno 1998 er her nedslitt, skitten, bråkete, rotete og proppfull av karakterer og mennesker som er moralsk korrupte og for det meste fulle. Aronofsky maler med en bredere pensel enn han vanligvis gjør dramaturgisk, og han lar volden i Caught Stealing beholde en slags lysere, mildere tone enn jeg hadde forventet, selv om det er noen grafiske scener med mye blod og regelrette mafiahenrettelser. Det merkes at han som regissør ikke er vant til å filme skuddvekslinger, og selv om jaktscenene hans, til fots og i bil, gjennom New York byr på mye spenning, tempo og flott klipping, er det deler av denne filmen som føles komiske i sin voldsomhet, men som er ment å gjøre inntrykk og påvirke meg som seer på et dypere plan. Særlig en vending i slutten av første akt føles strukturelt malplassert, men også emosjonelt underlig, ettersom oppbyggingen mangler emosjonell tyngde. Resultatet av denne vrien påvirker hele filmens historie, men føles aldri like gripende eller narrativt håndgripelig før i scenene som følger, da jeg som publikummer blir noe manipulert, noe som kanskje er det verste med Caught Stealing.

Når det er sagt, er Caught Stealing en god film. Det er en rask, skitten, rå, spennende, tett og morsom thriller som vi trenger mye mer av i dagens filmklima. Aronofsky blander True Romance med Uncut Gems og byr på et tempo det er vanskelig å ikke elske. Den har ikke en sjanse mot The Wrestler og Black Swan når det gjelder hans beste øyeblikk, men den er likevel skarpere enn både Noah og The Whale og en thriller du ikke vil gå glipp av.