Death of a Unicorn

Ingenting er hellig lenger. Akkurat som mange av barndommens ikoner, det være seg Mikke Mus, Bambi og Ole Brumm, får også de elskelige regnbueponniene med horn, enhjørningene, en forferdelig oppdatering. Det er rett og slett nok en blodig makeover med Death of a Unicorn, som stiller spørsmålet: Hva om en far og datter ved et uhell kjører over en enhjørning, og dens kropp viser seg å bokstavelig talt glitre av kapitalistisk potensial og mirakuløse helbredende egenskaper? Noe regissør Alex Scharfman gjør sitt beste for å besvare i sin regidebut, som tar oss med på en vill og blodig reise, fylt av grådighet, vitenskapelig utnyttelse og hevngjerrige eventyrvesener.

Premisset er rent A24-gull, selv om det hele starter litt tregt. Paul Rudd med sin sedvanlige og ærlig talt ganske utslitte "kul pappa"-stikk, som sammen med sin sarkastiske tenåringsdatter spilt av Jenna Ortega kjører rett inn i en enhjørning med en leiebil, noe som er like hysterisk dumt som det er underholdende, noe filmen er svært bevisst på. Det er selvdistanse, humor og et tydelig ønske om å ta sitt bisarre B-filmkonsept og gå ut i det absurde.

Men det går litt tregt. Tempoet er fraværende, og Scharfman famler. Etter denne eksplosive starten introduseres vi for Leopold-familien - en gjeng virkelig usympatiske milliardæridioter bestående av den døende legemiddelmagnaten Odell, hans falske kone og deres elendige fiasko av en sønn med personlighet som en stubbe. Det er i denne uvanlige gjengen de nevnte far og datter, Elliot og Ridley, skal forsøke å innynde seg, noe som ikke nødvendigvis er det letteste når bagasjerommet på bilen skjuler et myrdet fabeldyr.

Enhjørningskadaveret, som for øvrig nekter å ligge stille, blir følgelig også filmens sentrale poeng når dets magiske egenskaper får legemiddelfirmaet til å se dollartegn. Ikke minst på oppfordring fra familien Leopold, som tidlig ser en mulighet til å utnytte dette til økonomisk vinning. Det som følger er et ikke så lite nikk til legemiddelindustrien, grådighet og menneskets evne til å (prøve å) tjene penger på alt. Og jeg kan ikke nekte for at det finnes en viss briljans her, som i mer kompetente og erfarne hender kunne ha blitt noe helt spesielt. Men et eller annet sted føles det som om Scharfman ikke helt tør, eller vet hva han skal gjøre med sitt geniale bidrag til manuset.

Satiren lander rett og slett ikke, og Death of a Unicorn danser mellom å ville formidle en slags klønete, veldig åpenbar samfunnskritikk og å sjokkere. Ikke minst når enhjørningens familie bestemmer seg for å ta brutal og blodig hevn på de involverte. Det er morsomt og underholdende, men også litt frustrerende og føles til syvende og sist som bortkastet potensial.

Det må imidlertid sies at Ortega gjør det bra her, og balanserer rollen sin med like deler sarkasme og sårbarhet. Sammen med Rudd blir hun ikke bare filmens emosjonelle ankerfeste, men bidrar også til en uventet velsmurt dynamikk, selv om Rudd dessverre er temmelig underutnyttet i Death of a Unicorn. Will Poulter som Shepard Leopold skiller seg også ut med sin karismatiske og eksentriske tolkning av en (svært) bortskjemt arving. Scenene med ham er ofte blant de mest kaotiske og underholdende.

Mindre overbevisende er mange av filmens spesialeffekter, der en blanding av gimmickaktig CGI og tvilsom lyssetting, spesielt når det gjelder enhjørningene, gjør at all troverdighet flyr ut av vinduet og i prosessen dessverre ødelegger mye av følelsene. Dette kan riktignok delvis forklares med filmens relativt stramme budsjett, men jeg føler likevel at dette kunne vært unngått. Men selv scenografien er litt merkelig, ikke nødvendigvis stygg, bare tonalt feil, med mange scener som ser ut som om de er komponert av Wes Andersons goth-fetter, med symmetri, merkelige pasteller og en dæsj skrekkromantikk.

Det overordnede problemet med Death of a Unicorn er ikke så mye de ulike komponentene, som at den føles mer som en pitch enn en ferdig film. Scharfman har så tydelig lyst til å gjøre mye, og filmen skriker bokstavelig talt "se på meg, hør på meg", som om den er en personifisering av selveste Lisa Simpson. Og jeg setter pris på ambisjonen, for Death of a Unicorn gir oss glimt av noe genialt, men drukner til syvende og sist i sin egen overlessede symbolikk.

Når det er sagt, er Death of a Unicorn likevel verdt å se. Det særegne premisset og humoren er nok til å underholde, og filmen bærer A24s sedvanlige absurditet med stolthet. Det er noe her - en gnist, en idé, et hjerte - men det er vanskelig å få helt tak i det. Ortega er briljant, Poulter likeså, og filmen blir aldri kjedelig. Men forvent ikke å bli hypnotisert.