Deathstalker

Det er tider da man må stoppe opp, trekke pusten en ekstra gang og klype seg i armen for å forsikre seg om at man ikke drømmer. For hvem skulle ha trodd at Deathstalker, en av 80-tallets mest skandaløse helter, skulle gjenoppstå etter nesten fire tiårs stillhet og gjenopplive den klassiske sverd-og-sorcery-sjangeren - med alt som hører den til og litt til. Fra sandaler og lateksdrakter til sprø trollmenn, svette muskler og selvironiske helter. Kort sagt er det klassisk fantasy på menyen fra Steven Kostanski, mannen som begavet verden med Psycho Goreman for en håndfull år siden.

Resultatet er omtrent så fantastisk som du kan forestille deg. For sjangernerden i meg var det litt som jul og bursdag på én gang - 100 minutter med skamløs sverdfäktning og blod som sprutet i alle retninger. Deathstalker er både befriende tåpelig og skamløst ærlig, full av personlighet, energi og kjærlighet til håndverket. Premisset er like enkelt som det er vidunderlig, vidunderlig dumt. Daniel Bernhardt er Deathstalker - en unødvendig tøff eventyrer og tidligere soldat i dronningens hær som snubler over en gyllen amulett. Planen var enkel: selge den og leve det gode liv. Men (selvfølgelig) viser det seg snart at amuletten er forbannet, fylt med mørke krefter og helt umulig å bli kvitt. For å gjøre vondt verre er Nekromemnon, den ondeste drittsekken i kongeriket, på jakt etter amuletten.

Dette er begynnelsen på et episk eventyr fylt med muterte gummimonstre, onde trollmenn og pansergriser. Alt i tråd med originalen fra 1983 og dens fire oppfølgere, men også langt mer lekent, tåpelig, brutalt og bevisst humoristisk. Det er enkelt på best mulig måte. Som et klassisk Dungeons & Dragons-eventyr plukket rett fra Gygax' skrivebord. Kostanski prøver ikke å komplisere ting. Han lar historien rulle videre med klassisk 80-tallspatos: sverd, trollmenn, halvnakne krigere og klissete monstre i gummimasker. Tenk Conan the Barbarian møter Beastmaster med en dæsj Krull - dyppet i float. Det er trashy, cheesy på den rette måten, sjarmerende og helt fantastisk.

Ikke overraskende er det i de praktiske effektene at Deathstalker virkelig briljerer, noe som også har blitt noe av Kostanskis varemerke. For akkurat som med Psycho Goreman og The Void, er det film av den gamle skolen. Ingen plastiske dataeffekter, ingen lateks, blodsprut, proteser og håndlagde dukker. Det er en barnlig entusiasme i måten filmen presenterer sine skapninger på; de er like mye spøk som skrekk, og det er vanskelig å ikke elske det.

Det er også forfriskende hvordan filmen omfavner sin egen campiness, og Kostanski forstår virkelig grunnmaterialet. Sword-and-sorcery er ikke ment å være seriøs fantasy, selv om de "gode gamle filmene" ofte var utilsiktet parodiske. Deathstalker Kostanski, derimot, vet nøyaktig hva den er, og all dialog leveres med en tydelig patos - som om skuespillerne spilte i en hule i skogen - en kjærlig satire som fungerer.

I tillegg er Daniel Bernhardt nærmest perfekt i rollen. Han spiller helten som en sliten leiesoldat, en som helst bare ville ha sittet i baren på en taverna og drukket mjød. Men som ufrivillig blir helten som tvinges til å redde verden. Resten av rollebesetningen er også takknemlig fargerik. Med den lett hysteriske magikeren Doodad, den kjappe tyven Brisbayne og (selvfølgelig) - fylliken Nekromemnon - spilt som en forvridd blanding av Shakespeare og amerikansk wrestler.

Men mer enn noe annet er det noe herlig ved å se en samling skuespillere som ser ut til å ha det genuint morsomt. Energien deres smitter over på TV-skjermen, og deres tilnærming løfter filmen enormt. De gir alt, ikke minst i de mer fysisk krevende scenene. Og den følelsen gjennomsyrer hele produksjonen, som helt tydelig er fylt med mennesker som faktisk bryr seg - ikke bare ler av og gjør narr av fortiden - men hedrer det som en gang var. Fra den skitne fargepaletten til de flimrende lysene, den tykke røyken som fyller så mange av scenene og ikke minst den tåpelige musikken som er full av forvrengte gitarer og perkusjon.

Alt er selvsagt ikke perfekt, og enkelte scener utarter litt for mye til det som best kan beskrives som ren rampestreker, eller balanserer faretruende nær kanten. Det er definitivt heller ikke en film for de store massene, og den er høylytt, kaotisk og cheesy - med et veldig nisjepreget publikum i tankene. Men for de av oss som vokste opp med billige kopier av Conan, og som har en usunn forkjærlighet for håndmalte plakater, plastsverd og søppel, er Deathstalker som en varm nostalgisk klem man aldri vil ta slutt på. Den vil ikke forandre verden, men den vil definitivt gjøre kvelden din morsommere. Så len deg tilbake i lenestolen, demp lavalampen og la deg rive med til en verden av monstre, magi og skamløst nonsens.