Hayao Miyazaki er uten tvil min favoritt når det kommer til eventyr og fortellinger. Han ble kanskje mest kjent i denne delen av verden for Oscarvinneren Chihiro og Heksene (Spirited Away) fra 2001, men han har også en rekke andre fabelaktige filmer på samvittigheten. Laputa - Castle in the Sky fra 1986, og Princess Mononoke fra 1997 er bare to av mange strålende eventyr fra denne mannens geniale hode, og selv om han begynner å bli gammel er det ingenting som tyder på at han tenker på å hale inn årene helt enda.
Det Levende Slottet er akkurat det du kan forvente deg av Miyazaki. Med andre ord - helt fremragende. Filmen handler om den tilbaketrukne og diskré hattemakeren Sophie som havner midt i en bitter konflikt mellom trollmannen Hauru og landets dronning. Riket står ovenfor en storkrig, og statsmakten trommer sammen alt som kan bidra i kampene, også trollmenn og -kvinner. Oppi alt dette her blir Sofie forvandlet til en ugjenkjennelig gammel dame, og vi får følge hennes vei tilbake til sitt unge jeg.
Miyazaki og Studio Ghibli mestrer virkelig det å fortelle en god historie, og skape sympatiske og levende karakterer. Både Sophie, Hauru, ild-demonen Calicifer og fugleskremselet som hinker rundt etter dem har egne personligheter og unike karaktertrekk, og det er nettopp dette som gjør filmen så magisk.
Disney er selvskreven vinner når det kommer til tegnefilmer for de minste, men det burde de ikke være. Studio Ghibli forteller bedre og mer spennende historier etter min mening, uten oppskriften og forutsigbarheten Disney noen ganger disker opp med. Pixar har jo også meldt seg på denne animasjons-valsen, og selv om begge de vestlige studioene overgår Ghibli på den animasjons-tekniske siden, så velger jeg likevel det lille japanske studioet. Animasjonene er vel så sjarmerende og levende, men på et personlig nivå.
Det levende slottet åpnet Film fra Sør-festivalen som gikk av stabelen 6. - 16. oktober. Den har både japansk, engelsk og norsk tale, og på den engelske siden stiller både Christian Bale (Batman Begins) og Billy Crystal (Analyze This), og på den norske versjonen har blant annet Aksel Hennie og Tor Milde lånt ut sine stemmer.
Det er tydelig at vi har med en helt annen kultur å gjøre, for det er ingen platinablonde barbiedukker eller muskuløse machoer å skimte noe sted. Filmen prøver heller ikke å være morsom, som alt av tegnefilmer fra Disney og Pixar, men rusler av gårde i sitt eget behagelige tempo.
Det levende slottet er en vakker film. Den er et kunstverk. Miyazaki klarer å gjøre noe så kjedelig som god moral til fremragende underholdning, så selv om han begynner å dra på årene, håper jeg virkelig at han har planer om å lage enda flere genistreker før han pensjonerer seg.