Disney's Snow White
Snøhvit er en harmløs, men ikke spesielt minneverdig familiefilm som er litt for overprodusert og langtrukken for sitt eget beste.
Kontroversene rundt Disneys nye Snøhvit-film har vært mange og nådeløse. Bortsett fra kontroversielle kommentarer fra stjernene og at filmen har blitt beskyldt for å følge en slags "woke agenda", har Disney generelt hatt vanskelig for å overbevise sine lojale fans med sine live action-remakes. De svake nyinnspillingene har ikke klart å overbevise i årevis, og før Snøhvit i det hele tatt kom ut, ble den et levebrød for YouTube-skapere som livnærte seg på den konstante negativiteten.
Svært lite av denne harmen har imidlertid funnet veien inn i filmen. Faktisk er det overskriftsskapende mediesirkuset langt mer interessant enn selve filmen, som dessverre bare er nok en i rekken av tilsølte Disney-remakes. Jeg skulle nesten ønske at filmen hadde vært mer vågal enn den faktisk er, for årets kanskje mest kontroversielle film er ikke noe annet enn en harmløs barnefilm som ingen vil huske i det lange løp. Spørsmålet er heller hvor dårlig filmen egentlig er i kjernen?
Snøhvit er en utvidet nytolkning av Walt Disneys animerte mesterverk fra 1937, som tar en enkel eventyrfortelling og fyller den med mer moderne, fremtidsrettede ideer om å stå opp mot urettferdighet. Dette gjorde imidlertid Snøhvit-filmen med Kristen Stewart allerede i 2012, så denne nyinnspillingen har svært lite nytt å si på det punktet. Selv om filmen teknisk sett er mer komplisert når det gjelder handlingen, er den også tommere og mer heseblesende. Eventyrets enkelhet og budskapet om hvor langt man kan komme med godhet overskygges her av filmens barnslige kamp mellom det gode og det onde, og halvveis gjennom denne løvrike filmen begynner lengden virkelig å tære på.
Rachel Zegler er faktisk grei som tittelkarakteren. Underkjeven hennes lever riktignok et merkelig eget liv i flere scener, men hun klarer å selge sin uskyldige karakter, som har isolert seg fra stemorens herredømme og snart blir et frihetssymbol for det undertrykte folket. Zegler byr i det minste på litt menneskelig sjarm i filmens klissete CGI-tåke, noe Gal Gadot dessverre ikke gjør.
La oss si det slik: Noen skuespillere slipper unna med sine komisk dårlige prestasjoner fordi de vet utmerket godt at de er med i en drittfilm og gjør det bare for lønnsslippen, på en tilgivende selvbevisst måte. Gal Gadot er ikke en av dem. Hun er forferdelig som filmens antagonist, som her når et direkte cringeworthy nivå av melodrama. Som en liten perle var dronningen i Walt Disneys originalfilm marerittmateriale, men i denne nyinnspillingen er dronningen så parodisk at den lille spenningen filmen måtte ha hatt, bare blekner. Sangen hennes "All is Fair" er overspill som har gått over styr.
Apropos sanger, lydsporet er ikke mye å skrive hjem om. Det er ikke noe galt med Jeff Morrows komposisjon, men de nye sangene passer dårlig sammen med de remiksede klassikerne, som i seg selv høres ut som overproduserte AI-produksjoner. Banj Pasek og Justin Pauls nye materiale mangler også identitet og personlighet, noe som gjør at de mange nye låtene høres like ut og smelter sammen til ett generisk soundtrack. I det minste matcher det filmens sprudlende Disneyland-stil.
Når dvergene introduseres, forvandles filmen til en ren uncanny valley-horror som avskrekker mer enn den sjarmerer. Dvergene kalles nå "magiske vesener", som kan bruke magien sin til å identifisere diamanter i grottene. Det er ingen som helst grunn til denne detaljen, annet enn antagelig for å unngå diskusjoner om små mennesker. Men disse figurene vil underholde de yngste barna, og de søte dataanimerte dyrene vil distrahere dem fra handlingen.
Om det ikke allerede er klart, har vi voksne svært lite å hente i denne filmen, for det er svært lite å bli begeistret for. Det er en typisk Disney-tolkning med slurvete lakk, men svært lite under overflaten. Samtidig er filmen mer underholdende enn den forferdelige Den lille havfruen og langt mindre frustrerende enn den nylige Beaty og udyret-tolkningen. Men selv om det fortsatt finnes noen rimelig solide scener, trenger du ikke et magisk speil for å fortelle deg at originalen fortsatt er den vakreste av dem alle.








