Å prøve å liste opp alle filmene, TV-seriene, spillene og skuespillene som er basert på Bram Stokers ikoniske 1800-tallsroman ville være litt som å prøve å huske alle gangene Frankensteins monster har dukket opp på lerretet eller på TV. Det er umulig. Med mindre vi bruker hele den kommende helgen på oppgaven og dokumenterer alt på gamle pergamentruller, akkompagnert av en fiffig minikalkulator-synthmatte signert av Connys kritthvite, lett fettete fingre.
Til tross for dette har regissøren bak klassikere som Nikita, Leon, Det femte elementet og Lucy nå tatt steget fullt ut og brukt et tonn på nok en tolkning. Dracula, som fiktiv karakter, er i sannhet like seiglivet som den udødelige, blodsugende fyrsten i originallitteraturen. Dracula, Dracula, Dracula... Alt Dracula. Og denne gangen er det Caled Landry Jones (Finch, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) som portretterer den transsylvanske Vlad the Impaler, som her er mer kjærlighetssyk enn noensinne.
Jeg husker boken ganske godt. Jeg leste den første gang da jeg gikk på skolen, og leste den på nytt for 20 år siden, og ble slått av hvor mye mer av en enkel kjærlighetshistorie den er enn de skrekkbaserte slaktehusene som alle filmatiseringer ser ut til å ha blitt til. Dracula er riktignok ikke en supermyk liten teddybjørn som løper rundt i joggebukse og stryker folk over kinnet på en improvisert måte. Han dreper dem og suger blodet deres, for ellers dør han selv. Men det mørkeste mørket og den ekte skrekkstemningen materialiserer seg likevel aldri i Luc Bessons nytolkning. I stedet er det Draculas kjærlighet som står i fokus (noe undertittelen selvfølgelig hentyder til - duh!).
Dracula elsker sin kone Elisabeta. Mer enn noe annet på denne jorden og mer enn livet selv. Da hun dør i en blodig krigsulykke mens hærene hans presser tilbake "onde muslimer" under et snødekt superslag et sted i Nord-Europa, bestemmer han seg for å slippe løs sin egen tro, slakte hver eneste biskop i sin egen kirke og brenne Jesus-alteret. Faen ta deg, Gud. Kona hans er død! Samtidig lar han mørkets krefter og Beelsebubs drift overta hans vesen, og voila - blodet må utgytes.
Besson forteller historien om den ulykkelige Draculas søken etter noe som kan tilfredsstille begjæret etter hans døde brud med finesse og eleganse, og fokuset ligger som sagt på hans savn, sorg og på nydelige miljøer dynket i det sene 1800-tallets estetikk med venstrefoten dypt forankret i siste halvdel av renessansen. Dracula er i Venezia iført fin hatt, sjarmerer kvinner og drikker blod, for så å befinne seg midt i en enorm balsal i Frankrike, iført hvit parykk og pudret til en blek hudfarge. Alt dette mens presten og vampyreksperten "Priest", spilt av Christoph Waltz (Inglorious Basterds, Django Unchained), jager ham rundt i landet, med skinnplysjen sin fylt med spisse eikepinner og vievann.
Wonka... Er det deg?
Deler av denne filmen minner veldig om Francis Ford Coppolas versjon fra 1992, og særlig kapittelet der den uvitende Harker ankommer det bekmørke Transsylvania for å få Vlad til å skrive under på en kontrakt om å kjøpe en av eiendommene hans i London. Andre deler minner mer om Indiana Jones eller Greven av Monte Cristo, noe som til syvende og sist er ganske vellykket. Luc Bessons Dracula tar imidlertid aldri helt av, og jeg tror hovedgrunnen til dette er at selve historien er for oppstykket og for komprimert. Å forsøke å koke ned Stokers bok til to timer er til syvende og sist uholdbart, og her burde Besson ha satset på en seks timer lang miniserie i stedet. Jeg går selvfølgelig glipp av hele kapittelet om Demeter-reisen (den beste delen av boken), og delen fra 1880-tallets London haster Besson gjennom på rundt to minutter, noe som i min verden føles mer som et rent ran ved høylys dag.
Takket være den svært komprimerte historien og det forserte tempoet, får heller aldri karakterene og følelsene deres satt seg skikkelig hos tilskueren. Det blir litt bløtt, selv om det definitivt finnes kvaliteter her. Produksjonsdesign, kostymer og foto er strålende. Gjennomgående strålende. Jeg synes også Caleb Landry Jones er mer enn brukbar som den blodtørstige greven, og selv om Waltz gjør samme rolle her som i Django (men med prestekrage i stedet for grå filthatt), er han god som alltid. Dracula: A Love Tale er ikke noe mesterverk, men den er helt ok. Stokers greve fortjener bedre, men på den annen side er dette bedre enn Eggers' vilt overvurderte Nosferatu var i fjor.