Eastbound & Down Sesong 2

Kenny Powers fortsetter sin reise etter en mening i sesong 2, omhyllet i en tåke av dop, sex og dårlige vitser. Etter at han forlot drømmedama på en bensinstasjon i slutten av forrige sesong fordi tilbudet om et comeback som baseballspiller var alt annet enn en realitet, har Kenny nå vendt nesa mot Mexico. Der prøver han seg på både hanekamper og den lokale skjønnheten Vida. Kennys retarderte og meget forstyrrende tilhenger Stevie er også tilbake, like mentalt begrenset som alltid.

La meg bare si som en fan av Danny McBride at han er sensasjonell som Kenny Powers. Den arrogante og egoistiske karen er lett å like. McBride har åpenbart latt seg inspirere av Will Ferrell, ikke et dårlig valg om jeg får si det selv. Det som skuffer er...vel, alle andre. Sjelden har jeg blitt introdusert for en kjedeligere sammensetning av fiksjonelle karakterer. Det er som om noen har strippet dem for interessante personligheter og appellerende trekk. Ikke misforstå, skuespillet er helt greit, det er figurene som blir portrettert som er lite minneverdige og fattige på innhold. Jeg vil rett og slett ikke bli bedre kjent med noen av dem.

Konklusjon
Sannheten er at sesong 2 av Eastbound & Down ikke er så altfor morsom. Klart, det er noen gullkorn her og der, men det holder ikke i lengden. Ettersom episodene kom og gikk mistet jeg interessen i Kennys ambisjoner om å spille baseball igjen. La oss håpe han gjør et bedre comeback i seriens tredje og siste sesong.

Ekstramateriale
Behind the scenes, slettede scener, tabber - det vanlige altså. Det er også verdt å få med seg er at det er kommentarer på nesten alle episodene.