Five Nights at Freddy's

Det går ikke så bra for sikkerhetsvakten Mike, som ser ut til å være fullstendig arbeidsledig på grunn av et barndomstraume som stadig hjemsøker ham, og han blir så desperat at han blir tvunget til å ta en nattjobb i en nedlagt pizzarestaurant ved navn Freddy Fazbear's Pizza. Med elendig lønn, bør det legges til. De av dere som har spilt Scott Cawthons indieperle, eller i det minste sett hundrevis av Youtubere sette hjertet i halsen, vet hva som venter: En rekke animatroniske partydyr har bestemt seg for å terrorisere hovedpersonen fem netter på rad, og skrekken er intens!

Vel, dessverre er denne filmatiseringen ikke særlig skummel. Den er ikke engang i nærheten av å være skremmende. I likhet med spillet er det noen billige jumpscares, men det som gjorde originalspillet så vellykket, var stresset med å slippe å forholde seg til energifordelinger mellom sikkerhetsdører og overvåkningsskjermer. Av åpenbare grunner er det ikke mye av dette i filmen, noe som gjør Five Nights at Freddy's -filmatiseringen til en uvanlig tam og merkelig familievennlig skrekkopplevelse. Noe av dette er sannsynligvis gjort med vilje.

Det er for eksempel et underplott som smaker sterkt av 80/90-tallets familiefilmer, med en ond tante som prøver å vinne en barnefordelingssak ved hjelp av noen inkompetente kumpaner og en sleip advokat. Hovedpersonen har til og med en kjærlighetsinteresse i form av politibetjenten Vanessa. Det er tydelig at man har ønsket å tilpasse serien til et så bredt publikum som mulig, så filmen mister definitivt noe av sitt særpreg. Likevel klarer Five Nights at Freddy's å sjarmere med sine klaustrofobiske miljøer og godt utformede dyreroboter, noe som var uventet med tanke på hvor rotete filmen i utgangspunktet er.

Det er faktisk vanskelig å vite hvilken tone regissør Emma Tammi prøver å slå an når den iskalde skrekken blandes med familievennlig fjas, der en karakter i det ene øyeblikket får halve kroppen spist av en drapsrobot, og i neste øyeblikk bygger hovedpersonene en koselig festning med marerittmaskinene i en slags musikalsk montasje (?). Det hele er merkelig ublodig, og mye av spenningen uteblir - spesielt når du blir dratt inn i en latterlig innviklet spøkelseshistorie halvveis i spillet - men det er også såpass midt på treet koselig at det yter spillet rettferdighet når det gjelder estetikk og atmosfære.

Dette er fanservice i sin reneste form, og de mest hardbarkede fans vil ha mye moro av å se Freddy, Chica, Foxy og resten av gjengen prøve å eliminere inntrengere i deres elskede pizzeria. De som ikke har noen som helst tilknytning til serien, derimot, vil mest sannsynlig kjede seg i hjel takket være de ujevne kvalitetene og det rotete plottet, som her prøver å stappe inn flere spills bakgrunnshistorier for å fylle ut en ellers veldig tynn og forutsigbar spøkelseshistorie. Den er også litt for lang for sitt eget beste, og det hele føles minst en halvtime for langt.

Matthew Lillard skiller seg ut i en svært liten rolle som karriererådgiver i det som best kan beskrives som en blandet pose med gode intensjoner. Kjærligheten til denne serien er absolutt til å ta og føle på, og jeg liker den tidlige 2000-tallsstemningen, men Five Nights of Freddy's føles mer som en fanfilm du kan finne på YouTube enn en påkostet skrekkfilm fra et stort studio. Som sagt, det er ikke noe å grøsse av, men hvis du bare er ute etter litt Freddy Fazbear-nostalgi, vil dette likevel fungere som en ufarlig Halloween-godbit.