Frankenstein

Elegant, vakker, gotisk skrekk gjennomsyret av overdesignet mørke og intrikat detaljrik estetikk har vært Guillermo Del Toros varemerke i flere tiår. Fra Hellboy til Pans labyrint og videre til de nydelige The Shape of Water og Crimson Peak, har den spanske visjonæren gang på gang bevist at han kan klemme de mest bemerkelsesverdige fortellinger ut av seg selv, hvis han får sjansen til det. Noe han aldri fikk i tilfellet med filmatiseringen av Mary Shelleys ikoniske og udødelige fortelling om Frankensteins monster. Ikke før nå, i hvert fall, etter å ha lokket Netflix inn i varmen og fått dem til å gi av sine uendelige lommebøker. Før det hadde Del Toro jobbet i nesten 20 (!) år med å få favorittboken sin filmatisert. Og nå er den endelig her.

Ikke overraskende blir det tidlig i den to timer og 29 minutter lange sagaen om Dr. Frankenstein og hans uhyggelige skapning tydelig at Guillermo Del Toro er langt mindre interessert i skrekkaspektet i Mary Shelleys 200 år gamle bok og mer i det romantisk-poetiske. Det er noe John Milton-aktig over måten han har valgt å tolke Shelleys ord på, og i motsetning til andre filmatiseringer av samme kildemateriale, klarer han å hylle, hedre og holde seg nær kildematerialet, samtidig som han løfter frem en del av historien som jeg nå, etter å ha sett filmen, ikke helt forstår hvorfor vi aldri har fått før. Her er det en gjennomgående filosofisk refleksjon over hva som skal til for å være menneske. Det er en tragedie og en romantikk som gjennomsyrer hvert eneste bilde, og likevel et mørke som bygger opp den gotiske atmosfæren som Del Toro (som sagt) har gjort seg bemerket for.

Frankenstein (2025) er delt inn i tre distinkte kapitler, og den åpner med en epilog der den sårede, blodige baron Victor Frankenstein blir jaget gjennom et vakkert islandskap av sin egen skapning. Deretter hopper Del Toro stilsikkert over til et kapittel kalt Victor's Tale og kaster meg som seer videre inn i The Creature's Tale, som selvfølgelig gir et innblikk i monsterets tankegang og desperate jakt på sin skaper, som en direkte motpol til kapittelet før. Jeg vil egentlig ikke snakke for mye om hvordan historien er strukturert her, eller hvilke deler av boken Del Toro fokuserer spesielt på, men det er tydelig at Guillermo har jobbet, om ikke annet i tankene, siden 2005 med hvordan han ideelt sett ville valgt å strukturere en filmatisering av sin absolutte favorittbok. Det er en eleganse i historiefortellingen og en dyktighet i den dramaturgiske prioriteringen som hele tiden vender tilbake til det temaet Del Toro har jobbet med i fire filmer nå: Hva vil det si å være menneske?

Oscar Isaac overbeviser fra første til siste bilde som Baron Frankenstein, til tross for at han har en latterlig frisyre, opptrer teatralsk og ofte overdrevet med en slags gammeldags kapasitet, inkludert all den høylytte teaterdialekten og de ville kostymevalgene. En mindre kapabel hovedrolleinnehaver kunne sikkert ha ødelagt Del Toros storslåtte visjon, men ikke Oscar, for mannen er virkelig alltid gjennomgående suveren. Han har en evne til å endre tempoet i sine egne monologer og dialoger som løfter historiefortellingen enormt. Fra å være rolig og med en metodisk, følelsesløs stoikk, blir han ikke sjelden overveldet av sine egne følelser og lar seg lede gjennom hele nøkkelscener av dem. Isaacs tilstedeværelse og naturlige intensitet fungerer utrolig godt her, og han er så god at jeg inderlig håper han vil være med i samtalen om en mulig gullgutt i starten av 2026.

Jacob Elordi i rollen som monsteret er også helt strålende. Del Toro har valgt å tolke Shelleys beskrivelse av det sammensydde beistet av kjøtt på en litt annen måte enn tidligere filmskapere, og har skapt en karakter som er like heslig og fysisk truende som han er vakker og sårbar. Dette er selvsagt nøkkelen til den mer romantiske tonen som historien fortelles med, og Elordi har en sjelden evne til å blande en slags truende eleganse med raseriutbrudd og demonstrasjoner av sin noe forrykte styrke, der han blant annet plukker opp angripende ulver og bretter dem på midten som om de var ispinner.

Bak kameraet har Del Toro hatt den gode smaken å nok en gang plassere danske Dan Laustsen, som står bak de uutholdelig vakre bildene som utgjør alt fra Crimson Peak til Shape of Water. Filmfotografiet gjennom de 149 minuttene Frankenstein varer er så hjemsøkende vakkert, og takket være Brandt Gordon og Celestria Kimmins fenomenale art design er dette årets desidert flotteste spillefilm. Musikken er også fantastisk. Oscar-vinneren Alexandre Desplat (som vant for musikken i The Shape of Water) blander en slags gotisk trussel og sint intensitet med mange svært vakre, feiende flotte stykker som bidrar til den herlige følelsen av tidløs, gammeldags historiefortelling som Del Toro gjør så godt.

I en filmverden der 99 % av alt som lanseres enten er remakes/reboots eller mer hjernedøde, identitetsløse superheltfilmer laget nesten utelukkende foran det grønne lerretet, er det så utrolig deilig å bli minnet via en film som denne om hva underholdningsformen i bunn og grunn er skapt for. Storslåtte, fengslende, stemningsfulle og vakre eventyr som fortryller og får 149 minutter til å føles som 14. Hatten av, Guillermo.