Furiosa: A Mad Max Saga

Jeg er ganske sikker på at Mad Max: Fury Road vil bli husket i flere tiår fremover. Ja, andre filmuniverser har i større grad okkupert den kollektive populærkulturelle bevisstheten, men George Millers overraskende, høylytte og helstøpte actionepos står knivskarpt i minnet som så unik, så annerledes og så fullstendig forelsket i seg selv. Fury Road satte bilen i gir og tråkket på gasspedalen og brydde seg ikke om du forsto mytologien, karakterene eller den store verden, den var for opptatt av å være seg selv.

Det er kanskje åpenbart, men Fury Road er en av mine absolutte favoritter, så det er nok med seere som meg Miller har sine tøffeste kamper. For hvorfor må Fury Road utvides, kontekstualiseres og forklares? Hvorfor trenger vi å se hvor karakteren Furiosa kommer fra når hennes bue er så perfekt realisert i Fury Road? Hvorfor tukle med et mesterverk?

Alt dette er relevante spørsmål, men etter å ha sett Furiosa har de alle havnet i bakgrunnen, for det spiller egentlig ingen rolle hvilket forhold Furiosa har til Fury Road, eller hva motivasjonen bak filmen egentlig er. Det eneste som betyr noe er at dette er en av årets beste filmer så langt, og at Miller nok en gang viser at han vet hva han driver med. Furiosa er heavy metal og spennende historiefortelling, det er en actionbuster, et karakterdrama og en parodi på en og samme tid. Og alt fungerer. Hele tiden.

Furiosa forteller historien om Fury Road -karakteren med samme navn, fra hun som liten jente blir bortført fra en bortgjemt grønn oase midt i det ellers radioaktive og golde Wasteland, og havner i hendene på den sinnsforvirrede, teatralske og ondskapsfulle Dementus, spilt av Chris Hemsworth. Derfra handler filmen om hvordan Dementus utfordrer Immortan Joe, hvordan Furiosa posisjonerer seg som Imperator og hvordan hun til slutt planlegger å unnslippe det hele, en flukt som som kjent setter scenen for hendelsene i Fury Road. De to filmene er adskilt av flere tiår, men etter hvert som scenene utspiller seg, blir de uløselig knyttet sammen som én sammenhengende fortelling. Den er subtil når det trengs, og gir oss aldri flere svar enn vi trenger. Likegyldig eksposisjon er et fremmedord for Miller og manusforfatter Nick Lathouris, og selv om Hemsworth får rikelig med tid på skjermen, er nesten alle karakterene nedtonet, og filmen er, i likhet med Fury Road, mer interessert i å la hendelsene utspille seg enn å overeksponere publikum med klønete replikkvekslinger.

Anya Taylor-Joy kommer egentlig ganske sent inn i filmen, rundt halvveis, men er fascinerende hver gang hun er på lerretet. Og selv om hun bare har rundt 40 replikker i hele filmen, er det kroppsspråk, situasjonsfysikk og scenekomposisjon som gir henne et uttrykk, og hun nailer det - alltid. Men det er til syvende og sist Hemsworth som tar mye av oppmerksomheten, og selv om rollen hans grenser til å bli selvparodierende på en dårlig måte, er han så sikker som den mildt sagt sinnsforvirrede Dementus at han, om ikke annet i denne verden, er uendelig troverdig og realistisk. Resten av ensemblet leverer sterke prestasjoner hele veien. Tom Burke er fantastisk som Praetorian Jack, og en rekke Fury Road -karakterer vender tilbake via de samme skuespillerne, som Nathan Jones' Rictus Erectus og Angus Sampsons Organic Mechanic. Verdenen på Mad Max er underlig, bisarr og vidunderlig unik, og hver karakter balanserer hele tiden på den hårfine linjen mellom det brutale og det komiske. Dessverre er den eneste som mangler Hugh Keays-Byrne som Immortan Joe, som døde i 2020. Hans tilstedeværelse gjorde hans versjon av Immortan akkurat litt skumlere, og det er synd at den essensen ikke manifesterer seg igjen her.

Dette er en fantastisk historie som mer enn rettferdiggjør sin spilletid på nesten to og en halv time, levendegjort av storslåtte prestasjoner og gitt en pulserende, energisk rytme av Junkie XL s praktfulle filmmusikk. Dessuten er dette en av de mest slående, prangende og komplette visuelle opplevelsene, til tross for en litt irriterende økning i CG-animasjon. Dette er egentlig en detaljert klage, for mange av kulissene har fortsatt en analog, taktil dimensjon, men du kan føle den datagenererte, plastiske kvaliteten i visse scener, og det er til og med noen animasjoner som føles desidert urealistiske og "flytende", om du vil.

Men det er egentlig alt, for Furiosa er en genistrek som viser at Miller har full kontroll over Mad Max -universet og skaper tankevekkende, annerledes handling som taler direkte til hjernen og hjertet. Han får det beste ut av sine skuespillere, sin scenografi, sitt soundtrack og sin verden, og denne filmen, som de mange Warboys sier igjen og igjen, bør huskes.