Good Boy

Noen ganger kan man ikke annet enn å bli imponert over hvor driftige enkelte individer er, for det er noe fantastisk sprøtt over å bestemme seg for å produsere en skrekkfilm med en hund i hovedrollen. Dette står i sterk kontrast til en ellers ofte stillestående sjanger der gamle ideer resirkuleres og males om igjen og om igjen. En jevn strøm av sjelløse, lettfordøyelige historier som ofte handler mer om å tjene raske penger enn å engasjere og utfordre tilskueren.

For det er akkurat det Good Boy klarer å gjøre. På papiret er det åpenbart en tilsynelatende sjarmerende gimmick og ikke så mye annet. Men skaperne, med Ben Leonberg i spissen, klarer å levere så mye mer. I Good Boy finner vi en historie fylt av melankoli og personlighet, krydret med noen få gys og uhyggelige øyeblikk, fortalt helt og holdent fra hunden Indy sitt perspektiv og uten noen egentlig dialog. Her er det med andre ord ingen dårlig dataanimerte snakkende hunder.

Good Boy Men filmen prøver heller ikke å finne opp hjulet på nytt. Filmen er i bunn og grunn bare en enkel historie om en mann, hunden hans og et hjemsøkt hus ute på landet der det bor et mørkt vesen. Vi følger Todd, en ung mann med en form for kronisk lungesykdom som har arvet bestefarens gamle hus, som ryktes å være hjemsøkt. Todds søster er opptatt av å minne ham på dette, og ringer ham engstelig for å sjekke hvordan han har det.

ToddTodd på sin side avfeier det hele som nonsens, slik alle andre normale mennesker sannsynligvis ville gjort. Men etter hvert som sykdommen forverres, blir også mørket i huset mer påtagelig og aktivt. Indy oppfører seg som en hvilken som helst annen lojal hund: Han følger eierens minste bevegelse og jamrer bekymret over den dype hosten og den forverrede helsen. Men mer enn noe annet fornemmer Indy det ondskapsfulle vesenet som lurer i huset, som sniker seg inn mellom skyggene, observerer fra stillheten og trenger seg inn i drømmene.

Og for å være ærlig, fra det aller første øyeblikket, bare noen minutter ut i filmen, når Indy begynner å høre og se ting, tilsynelatende stirrende ut i løse luften, får man som dyreeier en ubehagelig følelse i magen. Det er et fenomen som antakelig alle hunde- eller katteeiere har opplevd en eller annen gang, når den pelskledde vennen din stirrer blindt inn i et hjørne eller på en tilsynelatende tom døråpning, og du lurer på: Hva er det den egentlig ser? Her utnytter filmskaperne dette utrolig effektivt for å skape virkelig ubehagelige scener som går under huden på deg.

Dette kombineres med et enkelt, men effektivt kameraarbeid, et stramt og tilbakeholdent manus og en sparsom, men svært effektiv musikk som gir scenene et gyllent preg med stemningsskapende, enkle toner. De har gjort en god jobb med å hele tiden blokkere ut så mange mennesker som mulig, og de jobber hele tiden med å vise oss verden fra Indys perspektiv. Hvor mye er ute av fokus eller hvor vi bare får se deler av ting, og sjelden hele bildet.

IndyHunden, spilt av Nova Scotia Duck Tolling Retriever med samme navn, er forståelig nok høydepunktet på Good Boy og står for det som (sannsynligvis) er det beste hundeskuespillet noensinne, hvis det i det hele tatt er en greie? Men alle reaksjonene føles veldig naturlige, og det faktum at det ikke er brukt CGI til hunden, er mildt sagt imponerende. Hundens tilstedeværelse løfter og gir en vri til det som ellers ville ha vært en ganske banal "hjemsøkt hus"-film, og gjør den til noe helt unikt. Historien har også klare paralleller mellom de overnaturlige elementene i huset og det uunngåelige i Todds kroniske sykdom, som blir en slags metafor for hvordan man prøver å håndtere noe man ikke har kontroll over.

Fra Indys perspektiv blir det hele enda mer hjerteskjærende når han relativt hjelpeløst må se på at hans elskede eier blir verre og verre. Spesielt mot slutten er det noen scener som treffer deg hardt i magen som kjæledyreier, og som spiller sterkt på følelsene dine og det endelige i å bli tvunget til å gå videre. Det er et gjennomgående briljant stykke håndverk, med en stram spilletid på bare 75 minutter som fokuserer på de viktigste aspektene og ikke så mye annet. Faktisk er det mye som står åpent, men for den som velger å studere bakgrunnen nærmere, kan man finne detaljer. Dette fyller ut noen av hullene, men neppe alt.

Om dette er positivt eller ikke, avhenger i stor grad av deg som seer. Hvis du setter pris på å få en historie servert i sin helhet på et sølvfat, er ikke Good Boy noe for deg. På samme måte kan filmen føles treg, til tross for sin relativt korte spilletid, mye på grunn av at produksjonen i så stor grad baserer seg på stum historiefortelling. Men til syvende og sist viser Leonberg med Good Boy at han har et øye for detaljer og historiefortelling, samt en klar forkjærlighet for det mer eksperimentelle. Vi kan bare håpe at han fortsetter i samme spor i fremtiden, for Good Boy er definitivt en av de mest originale og hjerteskjærende skrekkfilmene på lenge. Den er stram, smart og vanvittig sjarmerende.