En prest, en fysiker, et medium, en professor og en mor og hennes sønn er fanget i et hjemsøkt herskapshus i New Orleans, der de sammen må løse stedets mysterium før et skremmende spøkelse fanger en av sjelene deres. Det er handlingen i Disneys nye spøkelseshistorie basert på fornøyelsesattraksjonen med samme navn, som blir Store Mus' siste forsøk på å filmatisere skrekkfilmen siden Muppet-versjonen og Eddie Murphy-filmen fra 2003. For folk som er kjent med fornøyelsesparken, kan dette fungere som koselig fanservice, men for folk som ikke har noen tilknytning til disse gjengangerne, blir dette mest en uutholdelig kjedelig familiefilm.
Det største spørsmålet man stiller seg etter å ha sett Haunted Mansion er: hvorfor ble dette i det hele tatt en kinofilm? Haunted Mansion er laget for strømmesumpen og fungerer mye bedre som bakgrunnsstøy i stua, for den vil kjede familier i de store salene. For den er aldri særlig morsom, og den er aldri særlig skummel. Det er en parade av CGI-pakkede scener som mangler fokus og personlighet, noe som er å forvente av en film som mest av alt fungerer som en reklamefilm for en forlystelse. Jeg hadde imidlertid håpet at regissør Justin Simien hadde klart å blåse mer liv i Owen Wilson, Rosario Dawson, Danny DeVito og Jared Leto enn gjestene selv.
Den beste karakteren i filmen er, utrolig nok, et spøkelse som vi knapt får se et glimt av. Hovedpersonen hjemsøkes av en gammel sjøhund som mer enn gjerne ser på Deadliest Catch og er den eneste i filmen som har en personlighet som ikke føles påklistret, i motsetning til flertallet av filmens skuespillere. Mange av de emosjonelle trådene føles kunstige og flate, og manuset føles unødvendig sprikende og klønete strukturert. Filmen er bare to timer og 15 minutter lang, men føles mye lengre når kjedsomheten setter inn etter ca. 40 minutter. Barna kommer til å gjespe helt til rulleteksten er slutt, og det samme gjelder de voksne.
Haunted Mansion er en film som gir mer mening som Disney Plus-underholdning enn som en kinoopplevelse, for du får ikke mye valuta for pengene. Historien er så tam og intetsigende at selv ikke filmens ellers så sjarmerende stjerner får utrettet noe som helst med materialet. Det er rett og slett ingen sjel i disse hjemsøkte åndene, og som filmopplevelse vil du bare ut av denne bedøvende skrekkkomedien så fort som mulig.