Undertegnede har alltid elsket Mike Mignolas ikoniske tegneserie om den knallrøde Hellboy og hans stemningsfulle, mørke eventyr som den amerikanske regjeringens fremste demonjeger. Jeg var aldri særlig begeistret for Guillermo del Toros elskede filmatiseringer, av den enkle grunn at jeg følte (og fortsatt føler) at han gjorde altfor mange endringer, særlig estetisk, til å kalle filmene sine Hellboy. Mignolas fantastiske tegnestil og den lovecraftianske designen ble kastet ut i del Toros to filmer og erstattet av Pans Labyrint-proteser og altfor sterke farger. Men jeg er villig til å la alt dette hvile. Jeg er villig til å la del Toros estetikk passere så lenge jeg slipper å se flere Hellboy-filmer av den kvaliteten som tegneserielisensen har levert de siste årene.
Først fikk vi den absurd dårlige filmen av Neil Marshall i 2019, og nå er det på tide å ta til motmæle igjen. Manusforfatteren bak Cranked (det er forresten der titlene som er gjenkjennelige fra hans ekstremt pannekaketynne merittliste stopper) har regissert det som egentlig er en indiefilm. Opprinnelig var det meningen at Mignola og regissør Brian Taylor skulle produsere/ferdigstille The Crooked Man for rundt 10 millioner dollar, men prislappen skjøt opp til det dobbelte før den var helt ferdig. 20 millioner dollar ... er ikke småpenger, men med tanke på at 2019-versjonen kostet 50 millioner dollar og at del Toros andre film (The Golden Army) kostet rundt 85 millioner dollar å lage - The Crooked Man er en skikkelig lavbudsjettshistorie, sammenlignet med dette.
Og det merkes.
Det første man ser i første bilde er Hellboy, denne gangen portrettert av Jack Kesy, som jeg har forstått har fungert mer som rekvisitt enn noe annet i filmer som Baywatch og Tom Clancy filmen Without Remorse. Jeg har sett begge filmene, men kan ikke huske å ha lagt merke til Kesy, noe som dessverre degraderer ham til "statist" for meg. Vel, mer eller mindre. Nå er han imidlertid Hellboy, og sminken som gjorde ham til Mignolas Son of the Fallen One er det verste jeg noen gang har sett i en spillefilm. Hellboy ser ut som om han er støpt av Play-Doh. Det er så dårlig gjort at det i de fleste scenene blir en parodi ettersom Kesys ansikt ikke beveger seg (i det hele tatt), men også ser ut som om du bare har smurt på litt leire, penslet det med rød maling og limt på gummihorn som du har kjøpt i en kostymebutikk.
Resten av filmen ser omtrent like påkostet ut. 20 millioner dollar er et svært lavt budsjett i Hollywood i dag, men denne filmen ser ut som om den har kostet en brøkdel av det. Som et kontrasterende eksempel kan nevnes at den briljante Leigh Whannell satte sammen Upgrade (2018) for rundt 3 millioner dollar og ser for det meste ut som en hvilken som helst produksjon til hundre millioner dollar, noe som absolutt aldri kan sies om The Crooked Man. Fotograferingen er forferdelig. Lyssettingen er forferdelig. Kostymene? Elendige. Redigeringen er slurvete, dataeffektene er forferdelige, og som skrekkfilm har Taylor store problemer med å finne den rette tonen og sjokkeffekten. Det er langtrukkent, aldri skummelt, bare trist og søvndyssende.
The Crooked Man er en flott tegneserie. Jeg husker hvor godt jeg likte skrekkfølelsen da den først ble utgitt, og jeg satte pris på demonen som forvandler kvinnene i skogen til hekser. Historien handler om en liten, ensom lysning dypt inne i de nordvestlige Appalachene, og hvordan Hellboy fra 1959 tilfeldigvis havner der og havner i trøbbel. Tegneserien er stemningsfull, mørk, voldelig og interessant, mens filmen er stygg, kjedelig, søvndyssende, med elendig skuespill og beklagelig stygge effekter. Som Hellboy-fan synes jeg det er synd at figuren blir misbrukt på denne måten, for han kunne vært den tøffeste jævelen i filmverdenen og filmene burde være gode med tanke på grunnmaterialet.