
Et av de gamle triksene i boken er å caste "mot type", det vil si å ta en skuespiller vi er vant til å se i en bestemt sjanger og gjøre noe helt annet med rollen. Det skaper først og fremst bevissthet, og det kan også føre til fornyet kreativ energi.
I forhold til Hugh Grant som den gåtefulle, eksentriske og voldsomme religionsfilosofen i A24s Heretic, fungerer det som en drøm. For det er egentlig alt du trenger å vite om det nå legendariske produksjonsselskapets siste triumf - Grant er så langt fra den romantiske komediens sjarmtroll som man kan komme, og er fryktinngytende, kalkulert og rasende gal, og det er filmens store trekkplaster. Resten er stort sett bare helt ok.
Søster Barnes og søster Paxton (spilt av henholdsvis Sophie Thatcher og Chloe East) er misjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (også kjent som Mormonkirken) og snubler ved en tilfeldighet over Mr Reeds (Grant) hus, og da han inviterer dem inn på et stykke blåbærpai og en iskald cola, kjenner de uroen vokse i løpet av få minutter. Plutselig er de i hans nett, og det virker som om han har ventet tålmodig på dette øyeblikket, et øyeblikk der han vil konfrontere dem med sine personlige teorier om religionens rolle i det moderne samfunnet, og gjøre det på en ganske skummel måte.
Det som følger er halvannen time i en eskalerende thrillersetting der Reeds merkelige hus, som er ominnredet til nettopp dette formålet, fungerer som en stadig overraskende ramme, og der Reed selv leker intellektuelle og filosofiske leker med de to livredde unge kvinnene. Her er det særlig East og Grant som leverer varene, men dette er tross alt Grants film, og alt ved ham, fra lett duggete briller til hver replikk, er uhyggelig nøye utført. Heretic fortjener ikke en Oscar, men Grants prestasjon er på det nivået - omfattende, sofistikert og ytterst troverdig til tross for eksentrisiteten og galskapen.
Det morsomme er, og det kan være vanskelig å skille det fra hverandre, at hans formidling av innholdet noen ganger er bedre enn selve innholdet. Ja, for etter en rekke uhyggelig intense oppbyggingsscener i filmens første halvdel, der Grants filosofiske utlegning av religioner og påpekning av deres selvmotsigende eksistensgrunnlag, mister Heretic virkelig sin egen tråd, og i stedet for å drive karakterene fremover på en måte som opprettholder og understreker intensiteten, blir det hele til én stor analogi.
Og det er ikke en subtil analogi heller. Reeds rollefigur svinger vilt fra kalkulert til uberegnelig, men ikke på noen fascinerende måte. Snarere sitter man etter en drøy time igjen med et brennende ønske om at filmen skulle organisere seg slik at Grant kunne gå helt på en av de to plankene. Filmen fortsetter ikke den intellektuelle "katt og mus"-leken, og Reed går heller ikke så langt over streken at Grant kan bevege seg enda mer. I stedet blir filmen veldig opptatt av at Reed skal bruke scenene sine på å understreke analogier, forklare sine motiver og vinne en filosofisk diskusjon med sine ofre, og det er ikke fullt så interessant å se på som filmen selv synes å mene. Til syvende og sist mangler filmen noe av den spenningen som er etablert og brukt som virkemiddel i første halvdel.
Dette betyr ikke at Heretic er dårlig satt sammen, slett ikke. Fargegradering, klipping, musikk og den generelle konstruksjonen er utrolig godt utført. Thatcher leverer den klart minst overbevisende prestasjonen, men til å være en film som bare har tre faktiske roller, er den godt spilt, ingen tvil om det. Du kan godt like Heretic, og kritikere over hele verden ser ut til å være mer entusiastiske. Selv syntes jeg Grants prestasjon var fantastisk, men at resten av filmen slet med å fylle ut sin ramme.