Him

Siden barndommen har collegestjernen Cameron Cade bare hatt én drøm: å en dag spille i NFL. En drøm som ser ut til å gå i grus når han kvelden før draften blir slått i hodet av en mystisk maskot. Men det finnes en redning, og når hans største idol, den åttedobbelte Superbowl-vinneren Isiah White (Marlon Wayans), som har ledet San Antonio Saviors med taktfull hånd og genial forståelse for spillet i nesten to tiår, inviterer Him til sin egen "compound" for et par uker med veiledning, trening og generell skjerping av fotballtalentene sine, takker Cade selvfølgelig ja med glede.

Det viser seg imidlertid snart at Isiah er en slags sportsfokusert kultleder, hvis øvelser ikke bare er fysisk tøffe og slitsomme, men også ondskapsfullt blodige og mest av alt en forvrengt samling fotballorienterte ritualer. Cade er imidlertid fast bestemt på å bestå dem alle, å komme seg gjennom og forbi prøvelsene som står foran Him og dermed gjenoppdage muligheten for å bli en frelser, å nå dit han alltid har ønsket å være.

Him har i over et år blitt markedsført som "den nye filmen fra Jordan Peele" (Get Out, Us, Nope) og hans mye omtalte produksjonsselskap Monkeypaw Productions, men er ikke regissert av Get Out-Peele, men av Justin Tipping, som i flere år jobbet med regien på TV-serien Dear White People. Peeles etter hvert særegne fortellerstil er imidlertid med her, fordi det er tydelig at selve produksjonen har blitt kjørt gjennom Monkeypaws ganske stramme visuelle filtre, og fordi Tipping veldig, veldig gjerne vil være like skarp som Jordan, for å lage en film like bemerkelsesverdig som Nope. Dessverre lykkes han ikke med noe som helst her.

Det er klare Cronenberg-vibber her og nok flat tematikk og himmel/helvete til å kvele en hest, og selv om Wayans portretterer den kontrollerende, maniske White, er det egentlig ikke mye i Him som er verdt å snakke om. Filmfotograf Kira Kelly klarer å fange den ofte overspente, forrykte galskapen som Tipping håper skal skremme med en klinisk renhet, og blander kritthvite rom med mørklagte badstuer, blod og feberdrømmer på en måte som kunne ha vært effektiv og vakker om ikke selve historien og historiefortellingen hadde fremstått som ren posering. For Him har ingenting å si. Her er det ikke noe av reell verdi annet enn overflate og et ønske om å være som noe annet, og det kjedet meg til døde. Det er en idé om at samfunnssatire skal gi gjenklang i dagens sekterisme i både politikk og kultur, men det fungerer ikke. Det er en idé om å si noe om rasisme i dagens idrettsverden, men den går tapt fordi Him roper høyest, men i bunn og grunn verken har noe å si som ikke har blitt sagt mye bedre av mange andre, eller noen effektive måter å si det på.