Indiana Jones and the Dial of Destiny

For første gang byttes Steven Spielberg ut som regissør av en Indiana Jones-film til fordel for James Mangold, kjent for Ford v Ferrari, Logan, 3:10 to Yuma og Walk the Line. Indiana Jones and the Dial of Destiny er det femte kapittelet i den ikoniske serien, og markerer også den første Indy-filmen siden Disney kjøpte rettighetene i 2012. 80 år gamle Harrison Ford er tilbake som den dumdristige arkeologen som med årene har utviklet seg til å bli en noe bitter og gretten mann. Men det hindrer ham ikke i å begi seg ut på et siste eventyr før han pensjonerer seg i en underholdende, men mangelfull Indiana Jones-film.

Indy er tilbake for å drepe nazister og sørge for at de ikke får tak i gamle gjenstander. Denne gangen slår han seg sammen med den unge og hippe Helena Shaw - spilt av Phoebe Waller-Bridge - for å få tak i Dial of Destiny. Dial er et verktøy som ble skapt av selveste Arkimedes i hellensk tid, og som kan manipulere tid og rom. Verktøyet ble delt i to av Arkimedes, og den ene delen ble gjemt på et ukjent sted. Nazistene, Indiana Jones og Helena Shaw er alle ute etter Dial of Destiny, noe som fører heltene våre verden rundt i jakten på å få tak i den gamle greske gjenstanden først.

Filmen fokuserer sterkt på tid som et tematisk omdreiningspunkt og hvordan Indy føler seg fortapt i forvirringen. Som arkeolog er han besatt av fortiden, noe filmen også artikulerer i en slags metakommentar til filmindustriens besettelse av remakes og reboots. Filmen klarer imidlertid ikke å skille seg ut fra de andre nyinnspillingene og rebootene som dominerer Hollywood i disse dager. Det er et problem som Disney ofte står overfor, men samtidig er det også et problem de selv har skapt. Selve filmens eksistens er en del av problemet, med en 80 år gammel Harrison Ford som oppfordres til å hoppe fra eksploderende tog og kjøre i 200 km/t gjennom et trangt marokkansk gatemarked. Franchisen får ikke lov til å dø, selv etter nesten 50 år.

Filmen åpner med en flashback-sekvens som er arketypisk Indy-action. Vi blir introdusert for et klassisk oppgjør med nazistene under andre verdenskrig, der Indiana Jones må sørge for at en rekke overnaturlige gjenstander ikke havner i hendene på Det tredje riket. De-aldring ser ut til å være en av Disneys favorittmetoder for å holde liv i nostalgien blant de mange populære IP-filmene. Vi har sett unge CGI-versjoner av både Princess Leia og Luke Skywalker i Star Wars -filmene, og nå er det Indiana Jones sin tur i CGI-tidsmaskinen. Harrison Ford ser 40 år yngre ut, noe filmen faktisk slipper unna med. CGI-en er imidlertid ikke fullt så subtil i resten av filmen. De mange og lange actionsekvensene er for det meste datagenererte, selv i de mest unødvendige sekvensene. Togturer, byjakter og dykkesekvenser er stort sett datagenererte eller filmet med greenscreen, noe som ikke skjules særlig godt. Og det er virkelig synd, for jeg vil si at et av kjennetegnene ved et Indiana Jones-eventyr er de mange praktiske stuntene, som når Indy blir slept bak en tysk konvoi i Raiders of the Lost Ark eller henger fra siden av en stridsvogn i The Last Crusade. Det er nok av actionsekvenser i The Dial of Destiny, men de mangler autentisiteten fra Raiders og Crusade.

Filmen er imidlertid ikke bare problematisk. Det er velskrevet underholdning der Harrison Ford fortsatt har den samme sjarmen som han hadde på 80-tallet. Ford er på sitt beste i de langsommere scenene, men leverer også en fin prestasjon i actionsekvensene, alderen tatt i betraktning. Phoebe Waller-Bridges, som spiller Indys guddatter og nye venninne, er også god som den overmodige og frekke Helena Shaw. Mads Mikkelsen fortsetter sin serie som franchisens skurk, og som alltid spiller han godt. Han har nå vært med i James Bond, MCU, Star Wars, Harry Potter-universet og Indiana Jones-filmene som hovedskurk og har aldri vært filmens svake punkt. Mikkelsen er overbevisende som nazifysikeren som drømmer om arisk forløsning etter Hitlers nederlag i andre verdenskrig. Kald, ubehagelig og maktsyk er han en utmerket skurk. Selv om han kan virke klisjéaktig på papiret, løfter Mikkelsen alltid materialet - akkurat som i MCU og Fantastic Beasts.

De gode skuespillerne og underholdende actionsekvensene overskygger imidlertid ikke helt filmens mangler. Det er absolutt ingen grunn til at en Indiana Jones-film skal være 2 timer og 34 minutter lang. Alle filmene i serien har ligget på rundt 120 minutter, noe som er en passende lengde for denne typen film. Den ekstra halvtimen gir oss ikke mer karakterdybde eller tematisk utvikling, men i stedet 3-5 jaktsekvenser for mye - rett og slett for mange. Det er et stort antall likegyldige sekvenser som verken introduserer spennende karakterer eller klarer å gjøre Indiana Jones' utfordringer mer interessante.

CGI-en er filmens store akilleshæl. Man kan med rette si at CGI-nazister ikke er like skumle som ekte nazister. Og jeg kjøper ikke argumentet om at det ikke er penger i storfilmer som bruker praktiske effekter - se Top Gun: Maverick, Mad Max Fury Road eller John Wick-filmene. Moderne filmer som appellerer til et bredt publikum, men som skaper ekte sekvenser som gir alvor og tyngde til kamp- og jaktscenene. Den autentisiteten savnet jeg i The Dial of Destiny - og hvis filmen er så opptatt av å dvele ved fortiden, hvorfor ikke hylle fortidens film med praktiske actionscener? Det er synd og forstyrrer dessverre filmopplevelsen i stor grad.

Men jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg ikke likte store deler av filmen. Det er en litt skummel trøst i de store Disney-franchisene som aldri er helt forferdelige, men som heller ikke skiller seg ut som originale og tankevekkende filmer. De er evig så som så. Derfor kan jeg ikke bli altfor begeistret for The Dial of Destiny, for den gjør stort sett det den skal. Og med en rollebesetning bestående av sjarmerende skuespillere som Harrison Ford, Phoebe Waller-Bridge og Mads Mikkelsen føles den heller ikke helt bortkastet.