Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Justice League

Justice League

Ingar har vært på kino og sett det nyeste tilskuddet til DCs filmunivers. Spørsmålet er om du bør gjøre det samme...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Advarsel: Slutten i filmen Batman v. Superman: Dawn of Justice blir avslørt i denne anmeldelsen.

HQ

Selv om jeg tegneseriemessig er selverklært DC-entusiast på min hals, har filmene fra tegneserieuniverset vært en mildt sagt blandet opplevelse de siste årene. Etter at Warner Bros. fant ut at tiden var inne for å gjøre som Marvel-Disney og veve alle superheltfilmene sine sammen til ett helhetlig univers (DCEU), har vi fått servert både noen saftige nedturer og bunnsolide oppturer. Vi har hatt filmer med lovende premiss som sviktet på grunn av elendige plottvister som Batman v. Superman: Dawn of Justice. Vi har hatt filmer som Suicide Squad som aldri burde blitt laget. Og i sommer fikk vi jammen en film som endelig turte det Marvel ennå ikke har gjort, nemlig å lage en bunnsolid superheltfilm med en kvinne både foran og bak kamera, hvilket ga oss både den beste DC-filmen i DCEU og en av de bedre superheltfilmene på lenge.

Nå er turen kommet til det uunngåelige filmprosjektet, nemlig DCs svar på Marvels Avengers. Litt ironisk, egentlig, for Justice League of America dukket opp i tegneserieform allerede i 1960, tre år før Marvel kopierte konseptet med Avengers. Konseptet for gruppene er derimot det samme: Her forener superheltene fra de respektive tegneserieuniversene sine krefter for å bekjempe motstandere og trusler de ikke er i stand til å håndtere alene. Når DC nå samler sine helter på lerretet, er det med et par merknader. For det første har de droppet benevnelsen «of America» og bare gitt filmen navnet Justice League. For det andre bruker de filmen til å introdusere oss for halve persongalleriet, i motsetning til Avengers fra 2012 som hadde etablert hver rollefigur med sine egne filmer før de ble samlet.

Justice League

Vi blir tatt med til en verden i sorg etter Supermans død. Batman (Ben Affleck) sliter med skyldfølelse over sin delaktighet i Supermans undergang, men tiden til sorg og selvransakelse er knapp, for mye tyder på at utenomjordiske krefter har onde intensjoner for jorden nå som Kryptons sønn er borte. Batman benytter derfor forskningsdataene om metamenneskene han knabbet fra Lex Luthor, og setter i gang arbeidet med å etablere en liga med nok krefter til å bekjempe trusselen. Vi møter igjen gamle kjenninger som Wonder Woman (Gal Gadot), men stifter også nye bekjentskaper med Flash (Ezra Miller), Aquaman (Jason Momoa) og Cyborg (Ray Fisher).

Dette er en annonse:

En film som Justice League kan fort svinge innom begge ytterkanter av skalaen, noe den også gjør. La oss begynne i den negative enden av skalaen før vi går gradvis oppover. Nederst på skalaen finner vi filmens skurk, Steppenwolf. Steppenwolf er nemlig en gørrkjedelig skurk, og krysser av på så mange av «Jeg er en klassisk filmskurk»-punktene på lista at det er bare flaut og irriterende. Steppenwolfs mest spennende øyeblikk er når han i en bisetning nevner en annen og langt mer interessant DC-superskurk, noe som lover godt for eventuelle fremtidige filmer. Men utover det er det nesten ikke en eneste scene med Steppenwolf som er interessant, selv ikke kampscenene! Dårlig manus, dårlig dialog og mangelen på karisma er hovedårsakene til at skurken i filmen rett og slett ikke holder mål.

Justice League

Det er også skuffende å se hvordan filmen tar et steg tilbake når det gjelder portretteringen av filmens kvinner. Der Wonder Woman var en film som viste hvordan man kan fremstille tøffe superheltinner uten å fokusere på pupp og rumpe, benytter Justice League flere anledninger til å fokusere på nettopp dette. Et godt eksempel er en scene hvor kameraet skal fokusere på Bruce (Batman) og Barry (Flash), men velger å gjøre dette fra en vinkel som "tilfeldigvis" setter rumpa til Diana (Wonder Woman) med de trange buksene i fokus. Dette er dessverre bare det beste av mange eksempler i filmen. På den andre siden viser denne filmen amasoner med tydelige muskler, noe både jeg og madammen opplevde som en forbedring.

Musikalsk oppleves filmen også som et steg tilbake. Danny Elfman er en dreven komponist med erfaring når det gjelder å komponere superheltmusikk (mannen sto bak det eminente lydsporet til Batman fra 1989) og burde klare å dra dette i havn, men filmen makter rett og slett ikke å markere seg på det musikalske området utover de allerede etablerte ledemotivene.

Dette er en annonse:
Justice League

Hva de nye rollefigurene angår, er filmen som en pose Twist: Alle vil finne noe de liker, men ingen vil nok like alt. Ezra Miller i rollen som Flash er et herlig innslag, og selv om han har litt vel mange likhetstrekk med Tom Hollands fremstilling av Spider-Man er han fortsatt med på å løfte filmen flere hakk. Jason Momoa gjør Aquaman tøff igjen, mens Ray Fisher gjør personligheten til Cyborg like interessant som en våt sokk. Wonder Woman er like herlig som før, mens Batman ikke er like røff og tøff som han var i forrige film, hvilket er synd for de av oss som synes Frank Miller-inspirerte Batman kan ha mye tøft for seg. Birollefigurene oppleves også like blandet, men det er ingen som skiller seg nevneverdig negativt ut.

Handlingen i filmen går noe opp og ned, men er overraskende konsis og god i filmens andre akt. Her får vi se superhelter som ikke alltid behøver å være like supre, hvor noen pustepauser viser oss øyeblikk av tvil, usikkerhet og interne konflikter. Sammenlignet med filmens første akt hvor rollefigurene introduseres og tredje akt hvor alt koker ned til en CGI-spekket actionsuppe med knall og babb, fremstår filmens midterste del som den klart beste. Det er en del av filmen som øyner håp, men også mørke, og gjengir noe av DC-universets potensiale på sitt beste.

Justice League

En mørk og dyster estetikk er også et særpreg deler av DC har som gjør at enkelte av oss foretrekker dette tegneserieuniverset, og der har filmen flere stilige øyeblikk. Filmen har som nevnt vekslende kvalitet når det gjelder kamper og spesialeffekter, men i de øyeblikkene hvor Batman kaster seg ut med kappen flagrende i den perfekte lyssettingen sitter Batman-følelsen like godt som i de beste øyeblikkene av Batman: Arkham City (noe som stort sett var hele spillet).

Alt i alt oppleves Justice Leauge som midt på treet. Den er ikke katastrofalt dårlig, men den er heller aldri eksepsjonelt god. En solid andre akt og flere gode øyeblikk med hovedrollefigurene gjør at denne filmen kan sies å være innafor, men det er bare så vidt. Nå gjenstår det å se hvor veien videre går. Potensialet etter Justice League er der, men det må håndteres riktig.

PS: Bli sittende helt til rulleteksten er ferdig for å få med deg begge ekstrascenene og en god smakebit på veien videre.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Overraskende bra andre akt, flere gode enkeltøyeblikk med heltene, generelt god casting av hovedrollene, mye kul estetikk.
-
Dødskjedelig skurk, svak film som mangler helhetsplan og visjon, anonym musikk.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

2
Justice League

Justice League

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Ingar har vært på kino og sett det nyeste tilskuddet til DCs filmunivers. Spørsmålet er om du bør gjøre det samme...



Loading next content